Tekst av Maria Støle
Det er dag to av årets Ugressfestival. Jeg sitter sammen med et tjuetalls mennesker som har søkt ly fra regnet, samlet i kinosalen på Cinemateket i Trondheim for en kveld med Toni Morrison.
Jeg kjenner henne ikke. Det vil si, jeg kjenner henne ikke slik jeg antar at enkelte i salen vil si de kjenner henne. Jeg har ikke lest noe hun har skrevet; jeg vet ikke hvordan hun ordlegger seg eller hvilke tanker og følelser hun vekker. Det eneste jeg vet, er takket være noen få avisartikler og Google-søk: Hun er vinner av Nobelprisen i litteratur og Pulitzerprisen, hun har en verdensomspennende fanskare og var en viktig talsperson i kampen mot rasisme, noe som i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen har gjort at enda flere lesere har fått øynene opp for henne.
Kveldens program er todelt: Først et kort foredrag om Morrison holdt av forfatter og samfunnsviter Anna Kristina Knudsen, deretter visning av filmdokumentaren Toni Morrison: The Pieces I Am, regissert av Timothy Greenfield-Sanders. Filmen ble utgitt i fjor sommer, kun en drøy måned før Morrison døde, 88 år gammel, og fikk god mottagelse. Jeg er nysgjerrig på å finne ut hva det er med henne som gjør at hun skiller seg ut i den store forfatter-mengden. Hva er det leserne faller for, som gjør at hun virkelig treffer?
Om samfunnet og individet
«Toni er politisk, men viser oss samtidig individet», sier Anna i sitt innledende foredrag. På bordet foran henne ligger The Bluest eye, Sula og Beloved; hun blar i dem, leser utdrag og gjengir en hjerteskjærende hendelse i sistnevnte bok:
USA, 1860-tallet: Sethe, en svart kvinne som har lyktes med å flykte fra slaveriet, blir innhentet av slaveeierne og igjen stilt overfor et liv i fangenskap. I affekt skjærer hun over strupen på sin to år gamle datter.
Rått og brutalt, altså. I tillegg til å være en historisk beretning om slaveri og rasisme, er boken vel så mye et psykologisk portrett av et menneske. Og det henger sammen, for Sethes personlige historie er også en del av Amerikas historie.
Fragmenter av et menneske
Anna går av scenen. Det er bekmørkt i noen sekunder før lerretet lyser opp. Utklipp fra fotografier av Toni – et halvt ansikt, ett øye, én munn, og så videre – settes sammen med mønstrede, fargerike papirbiter til en collage som kontinuerlig endres ved at det stadig legges til nye elementer og lag, samtidig som en stemme sier:
«She is a friend of my mind. She gather me, man. The pieces I am, she gather them and give them back to me in all the right order».
Jeg skjønner at det må være Tonis stemme. Et sitat fra Beloved, finner jeg ut senere. Dokumentarfilmens tittel, Toni Morrison: The Pieces I Am, er altså forankret i hennes litterære univers, samtidig som den hinter om at vi har å gjøre med et komplekst og sammensatt menneske, visuelt tydeliggjort gjennom collagen. At litteraturen utgjør en viktig del av hvem hun er, kommer ikke som noen stor overraskelse. Jeg er mer nysgjerrig på hvilke andre brikker – pieces – hun består av.
Glansbildet Toni Morrison 
Det var ingen Toni Morrison til å begynne med. Det var Chloe Wofford som på 1930-tallet vokste opp i Ohio som del av en søskenflokk på fire. Tolv år gammel konverterte hun til katolisismen og valgte å ta mellomnavnet «Anthony», etter helgenen Anthony av Padova. «Anthony» ble etter hvert forkortet til «Toni», som var det hun kalte seg som student på 1950-tallet. Det var først etter at hun giftet seg i 1958 at hun ble til Toni Morrison, og det var under dette navnet at hun ga ut bøkene sine.
I lappverket av navn, i de navnene hun har hatt og har, finnes det deler av henne: den unge jenta, katolikken, studenten, ektefellen og moren, redaktøren og forfatteren. Ut i filmen blir det tydeligere og tydeligere at dette er en dokumentarfilm som først og fremst tar for seg nettopp Toni Morrison – ikonet, forkjemperen og forfatteren – og ikke så mye mer. Hun kommenterer det selv, at blant alle de navnene og identitetene som utgjør henne, så finnes det også en annen person, “the one who doesn’t do documentaries”. Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med denne siden av henne, og sett mer enn bare den Toni Morrison som roses så til de grader opp i skyene – av venner, kolleger og lesere – at hun til slutt fremstår nærmest som guddommelig. Hvor er mennesket? Jeg savner beretninger om nettene hun knakk sammen fordi livet ble for vanskelig. Jeg kunne ønske jeg kunne rive vekk glansbildet.
Forkjemperen
Det er altså genialiteten, kreativiteten, inspirasjonen og kanskje mest av alt de kampene hun kjempet som står i fokus. Som den gangen hun gikk til sjefen sin og bemerket at hun ikke tjente like mye som sine mannlige kolleger, og ikke ga seg før hun fikk lik lønn som dem. Hun var en minoritet på flere områder: som kvinne, som svart og, etter at hun skilte seg fra mannen sin, som alenemor til to gutter. Men hun nektet å være et offer.
«Navigating a white male world was not threatening, it wasn’t even interesting. I was more interesting than they were. And I wasn’t afraid to show it».
Toni Morrison snakker med kraftfull stemme med vekt på hvert ord. Hun virker fryktløs, stolt, besluttsom. Utstråler varme, åpenhet, tilstedeværelse og genuinitet. Hun gestikulerer, blunker til kamera, ler.
Til tross for latteren: Det er mye smerte i bøkene hennes. Samtidig som jeg med gru minnes den hjerteskjærende historien fra Beloved som Anna fortalte om, serverer Toni Morrison en vits som får hele salen til å bryte ut i latter. Kanskje er det i denne kontrasten – i hvordan hun evner å røre ved hele følelsesspekteret – at man finner noe av svaret på hva som gjør henne så høyt elsket av så mange. Som en dirigent vet hun akkurat hva hun skal spille på, enten hun vil oversvømme tårekanalene eller få det til å rykke i munnviken.
Blikk på verden
Det er rørende å høre hvor mye hun har betydd for så mange. Leserskaren er bred – den strekker seg fra eksentriske kunstnere på den ene siden, til talkshow-dronningen Oprah (kan det bli mer kommersielt?) på den andre.
En fan sier: «I love Toni Morrison because she’s not afraid to be black». I denne kjærlighetserklæringen til Morrison formidles også det som er en brutal konsekvens av århundrer med undertrykkelse og rasisme, nemlig en selvforakt knyttet til det å være svart. Dette tas opp i The bluest eye, der en svart jente med mindreverdighetskompleks hver kveld ber til Gud om å få blå øyne. Med blå øyne vil hun bli sett på som pen, tenker hun, og livet vil ordne seg. Hun har internalisert de hvites blikk, og de blå øynene blir symbolet på en vei ut, en flukt fra den konstante undertrykkelsen hun kjenner på.
Toni Morrison reagerer på dette hvite blikket, «the white gaze», på undertrykkerens – de hvites – definisjonsmakt over svarte. I anmeldelser og intervjuer opp gjennom årene har kritikere og journalister stilt spørsmål ved hvorfor hun ikke skriver om hvite. Romanene hennes har, i mangel på hvithet, blitt anklaget for å være trangsynte. Det er som om svartes liv ikke har noen mening eller dybde uten det hvite blikket, sier hun i filmen, mens realiteten er at det finnes en hel verden der ute som eksisterer uavhengig av hvite.
I bøkene hennes er det aldri de hvites synsvinkel som dominerer og definerer. Hun leder an i en slags kollektiv frigjøringsprosess med mål om å eliminere de hvites blikk og riste av seg «the little white man that sits on your shoulder and checks out everything you do or say».
Ildsjel uten grenser
Som resultat av sine bøker og uttalelser har hun blitt sett på som revolusjonær; hun har blant annet opplevd å få bøker bannlyst fra både skoler og fengsler. Men hun har aldri latt seg stoppe. Hun bryr seg ikke om barrierer og ser muligheter der andre ser begrensninger:
«My world did not shrink because I was a black female writer. It just got bigger».
Toni Morrison har selv vært en ekspanderende kraft; hun har bidratt til å skape et mer inkluderende og fritt samfunn, med rom for minoriteter og individer. Til inspirasjon for oss alle.
Etter to timer er det på tide å si farvel og forlate kinosalen til fordel for den dystre Trondheimsnatten. Jeg går hjemover i surt regn; jeg trøster meg med tanken på at det ikke er altfor lenge til nok en soloppgang. Før dette – mens det fortsatt er mørkt – vil Toni Morrison våkne og lage seg en stor kopp kaffe. I gryningen av dag vil hun sette seg godt til rette på kontoret, og idet et nytt, kreativt univers åpner seg, lar hun pennen løpe over papiret.
Bildet av henne er levende. Bøkene hennes lever.
Rest in pieces, Toni Morrison, the pieces you are. Takk for en fin kveld.