Tommel opp for politisk strikk

Skrevet av Belen Sophie Urbye

Foto av Benedikte Bakkeby Øverli 

 

Et lite snev av høstkulde på en lørdagsformiddag gjorde det passende å sitte inne i gjenbruksbutikken Prisløs, hvor en stor buet veggåpning skapte et koselig hulerom for strikkeglade festivalgjengere å samles med kaffe i hånden og strikketøy i fanget. Men i den myke stemningen skulle også noen harde spørsmål stilles, da dagens paneldiskusjon handlet om det å uttrykke seg politisk og samfunnskritisk gjennom strikking og annet håndarbeid.

 

 

Jenny og Markus Keller, forfatterne av strikkeboken med politisk vri, Strikk i strid, var kommet for å snakke om dette sammen med Kathrine Frey Frøslie som driver den populærvitenskapelige strikkebloggen, Statistrikk. Samtalen ble ledet av språkviter Turi Marte Brandt Ånerud, som selv er skaperen av DÅLL, håndlagde dukker i alle hudfarger, kjønn og legninger.

 

Tall forklart i garn

Som statistiker på Rikshospitalet er Kathrine Frey Frøslie opptatt av å bruke strikking som et visuelt formidlingsverktøy til statistisk fakta om helse, og hun hadde med seg flere eksempler å vise frem. Det ene var en lue hvor heklede kjønnslepper utgjør dusken. Ideén vokste ut fra hennes forskning av fødsler hos omskårne kvinner, og økningen av kosmetiske operasjoner i underlivet blant norske kvinner. Symbolikken bak de andre eksemplene var noe mer komplisert å forstå ved kort forklaring, men det handlet om å vise statistikken i spredning av smittsomme sykdommer. Selv var hun ikledd det hun kalte sin «kikhostevaksineponcho», en fasjonabel demonstrasjon av de alvorlige følgene hvis to mennesker smittes av kikhoste i stedet for bare én, og dermed at viktigheten vaksinasjon har for samfunnet. Hun illustrerte også denne statistikken gjennom fargerike bunter og vaskekluter som lignet på kakediagram, og på bloggen hennes følger det en historie bak alle strikkeoppskriftene. Paradoksalt nok, sa Kathrine at hun egentlig syns strikking er litt kjedelig, men at det er såpass artig å utvikle mønstre ment til å vekke oppmerksomhet rundt disse problemene at hun velger å strikke likevel.

 

Må det være politisk?

Det var hele tiden en god dialog mellom gjestene og publikum. Det var unge og eldre som delte sine erfaringer og kunnskap, og noen strikket mens andre bare lyttet. Vi fikk til og med en kort historieleksjon om strikking fra en publikummer som kunne fortelle at strikking først kom til Norge på 1600-tallet. Men også et annet viktig spørsmål ble stilt fra salen: Må strikking være politisk?

 

Jenny Keller fortalte at hun og ektemannen Markus hadde en tydelig lesergruppe da de ga ut Strikk i strid  i 2014. En typisk leser ville vært en ung aktivist i Natur og Ungdom eller i Rød Ungdom, men boka ble godt tatt imot utenfor disse sirklene og politisk strikking ble noe av en trend. Likevel svarte Jenny at strikking generelt ikke trenger være politisk, men at man kanskje alltid har uttrykt noe gjennom håndarbeid. Hun fortalte at strikking ser ut til å være en aktivitet som endrer seg i generasjoner. Våre bestemødre var ofte hjemmeværende mødre og strikket av praktiske årsaker, mens mange i dagens foreldregenerasjon var «frigjorte» fra gamle idealer og kastet fra seg strikking som et slags symbol på dette. Nå ser det ut til at mange barn av de «frigjorte» folk tar strikketøyet opp igjen, og Jenny brukte seg selv som et eksempel. Hun mente at strikking kan brukes som en døråpner i samfunnet, og til å snike inn ideer gjennom håndverk.

 

Håndarbeidsdilemma

I publikum ble det påpekt at barn og unge i dag lærer å strikke med hjelp fra YouTube-videoer, strikkeblogger og forum på nett i stedet for å arve ferdigheten slik man gjorde før.
Markus Keller mente at dette viser at strikkekulturen ikke lenger er så norsk-spesifikk, men at den heller er blitt globalisert siden vi kan kommunisere på tvers av land, dele oppskrifter, erfaringer og trender, og at dette kan få frem de politiske forskjellene mellom landene. For eksempel kan strikking av «Pussy Riot»-lue i Russland være svært risikabelt, mens i Norge er det helt ufarlig å gå med en slik lue på gata.

 

Men, hvor går grensen mellom solidaritet og appropriasjon? Det lurte samtaleleder og dukkemaker Turi Marte Brandt Ånerud på. Hun delte et ønske om å lage en dukke med hijab, og en med funksjonshemning. Dukker av underrepresenterte grupper er en god ting, men hun følte seg usikker på om hun hadde rett til å skape disse når hun selv ikke hører til en slik gruppe. Panelet syns også det var en vanskelig nøtt å knekke, men Markus utfordret henne til å ta ideén et steg videre og lage en gutt med hijab.

 

Turi Marte fikk to entusiastiske tomler opp for sin hijab-dukke av en ung kvinne som skulle ønske hun selv hadde en slik dukke når hun var liten og gikk med hijab. Dette oppsummerte også poenget til panelet, at håndverk kan bety så mye mer enn bare tøy.