Skrevet av Siri Aurland Bredesen

mamma kalte meg jonathan
og jeg kalte deg

sailor j.

 

Jeg leste om Jonathan August Lengalis diktdebut jonathan og sailor j. da jeg tråla debutantlistene i vår, noterte tittelen i hukommelsen og i ei ledig stund på Dragvolls bibliotek fiska jeg den ut av hylla. Et par dikt inn var jeg solgt. jonathan og sailor j. er en uredd og sammensatt debut, og noe så sjelden som en homoerotisk, vitalistisk coming-of-age-sentrallyrikksamling. Ambisiøst? Ja, men kombinasjonen fungerer utmerka.

Diktsamlinga handler om å bli eldre og vokse inn i seg sjøl og egen seksualitet. jonathan, diktsamlingas hovedperson, er ung når diktene begynner. Han er et sultent barn, og vokser i tråd med naturen og sola. Han blir ikke bare fysisk større og sterkere, han utforsker og prøver, og vokser inn i seg sjøl mentalt. Men jonathan er ikke uten hjelp, han har nemlig sailor j. sailor j. er elsker, venn, læremester, tvilling og alter ego på samme tid. sailor j. er en mystisk og mytisk karakter, som fødes samtidig som jonathan, men hvis rolle aldri blir oppklart. Han er den jonathan ønsker å være som og med, men samtidig er han også jonathan – iallfall i min lesning. Forholdet mellom jonathan og sailor j. er dialektisk oppbygd, alltid i forandring, og det er dette er det som gjør diktsamlinga så god: Diktene tilbyr ingen lesefasit, bare en mengde fortolkningsrom.

jonathan lengter etter sailor j., kuk og omverdenens aksept. Stormforelskelse, begjær, lengsel og kjærlighetens destruktive og skapende kraft blir de viktigste drivkreftene i samlinga. Leseren tas med på ei kjærlighetsreise som minner om historien om David og Goliat. Det er mange og store krefter på spill. jonathan stiller aldri sterkest, hverken seksuelt eller mentalt, men vekselvis oppnår og mister han det han ønsker seg:

 

ikke gå

jeg har så lyst til å redde deg litt, og den pene skinny rumpa di

du skremmer meg, jeg blir tynnere, jeg blir til et barn
jeg blir luft, ikke ild, et vindpust kan oppløse meg

i skogen står trærne, stille mellom jord og himmel
jeg vil være en del av orkanen
vil sove i vannet, med deg

 

Diktene knytter sola og naturkrefter til kjærlighet og kropp, seksualdrifta blir livsbejaende og -bekreftende. Beskrivelsene av kroppens muskler, sener, linjer og kurver får meg til å tenke på Munch som spaserer naken i Åsgårdstrand og maler badende kropper. Den vitalistiske kroppen er en sunn og sterk kropp, en brukbar og fungerende kropp, en skapende kropp og en kropp å begjære, smake og lukte på.

 

fedre
to brune kropper, du som strammer bicepsen
drømmeverdenen vår, den jeg ville gi deg

ditt steinfjes mellom fingerene, når det er min elvelarm i stillheten
knyt armene rundt meg

stramme bukser, sommervarme og tafatte hjertestrømmer

det er ekte nå

 

Det vitalistiske uttrykket gir diktsamlinga et streif av tidlaushet som kler diktene. Samtidig har jeg alltid meint at vitalismen har en eim av homoerotikk over seg. jonathan og sailor j. bekrefter til dels dette. Diktene knytter menn, sex, kropp, skaperevne og livskraft uløselig sammen, i diktenes univers trengs ikke kvinnelig inngripen.

 

du er en del av skogen
min lille adonis
min lysende gud

 

Blandinga av ungdommelig uttrykk, tidlig 1900-talls vitalisme og symboltunge fraser gir diktene lag på lag som er mulig å skrelle av. Lengali blander popkulturelle referanser og engelske fraser med naturtroper og mytologisk billedspråk som gir et friskt og nytt språk. Det er personlig og abstrakt på samme tid, og enkelt å relatere til. Diktene minner meg om ungdommens stormforelskelser og lange sommerkvelder med mose mellom tærne. Men lik den gyntske løk, blir jeg aldri helt klok på om jeg treffer diktenes kjerne. Hvor mye innhold skapes ved min fortolkning, og hvor mye av innholdet er det diktet sjøl som står for? Også resepsjonen leser diktsamlinga forskjellig, og det er en absolutt styrke ved jonathan og sailor j.: Du kan lese diktene om og om igjen, eksperimentere med lesebriller og fortolkninger, og du vil oppdage noe nytt. jonathan og sailor j. er rett og slett kanonbra.

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet «Jubilanter og debutanter». Siri Aurland Bredesen er litteraturviter og styremedlem i Litterært Kollektiv. 

 

Lesninger, Ugressfestivalen 2018:

Astrid Sundset Moe: Om liv og lære – Ein smakebit frå forfatterskapet til Tove Ditlevsen

Bjørnar Aaseng: Om André Bjerke

Even Teistung: Barndommens råskap – Om Gummi-Tarzan

Fredrik Guneriussen: Kunsten å skyte ei rugde – Om Hans Børli

Ingri Løkholm Ramberg: På opptråkkede stier – Om Aasmund Olavsson Vinje

Sigrid Elise Strømmen: Sårenes salt – Ei lesning av Om nettene brukar mor dråpeteljar 

Siri Aurland Bredesen: Solens sønn – Ei lesning av jonathan og sailor j.

Fra bokhylla til Litterært Kollektiv

Som en oppvarming til årets Ugressfestival og arrangementet «Hva er greia med gutta?»,

leste Litterært Kollektiv sine barndomsfavoritter på ny i sommer:

Fra bokhylla til Andrine: Harry Potter

Fra bokhylla til Hanna: Marikken

Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe

Fra bokhylla til Mathias: Ringenes herre

Fra bokhylla til Siri: Marit Tusvik

Fra bokhylla til Åshild: Torun Lian