SHARE THE SHAME

Tekst: Marit Daaland Lesjø

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Share the shame! oppfordrer Karete Jacobsen Meland, en av initiativtakerne bak arrangementet «Mortified», som er en del av Ugressfestivalen 2016. Mortified er opprinnelig et amerikansk konsept, men har nå utviklet seg til et internasjonalt sceneshow, hvor mannen i gata leser fra en dagbok eller andre skriblerier fra tenårene. Meland skal selv lese en tekst på scenen, og sier at poenget ikke er å drite ut noen.

 

– Det skal være kleint, men også et trygt rom for å dele noe som er flaut å ha skrevet, men som mange vil kjenne seg igjen i. Vi må heie dem frem, være på lag med de som deltar, for de er skikkelig tøffe!

 

Siste prøvegjennomgang før publikum slipper inn er over. Vi kommer i prat med Therese, som er 26 år, og skal synge en sang hun skrev sammen med en venninne da de begge var 13 år. Hun innrømmer at det kribler i magen og at hun gruer seg litt. – Jeg meldte meg på fordi jeg selv synes sånt som dette er veldig morsomt, og jeg håper folk blir underholdt og ler høyt, sier hun smilende.

 

Så er det klart for avspark. Seks modige sjeler skal brette ut sitt sårbare tenåringssinn for et forventningsfullt og nysgjerrig publikum. De skal dele raust av seg selv og utforske sin egen skam. På en scene, og helt frivillig. Spørsmålet er: Blir skam bedre når man deler den?

 

Firkantet skoledagbok og mørke ungpikesinn

 

Kaisa skal lese fra skoledagboka hun brukte som en slags veileder tidlig i tenårene. Problemet var at skoledagbøkene på den tiden insinuerte ganske kraftig at heterotilværelsen var den eneste riktige veien å gå, og at guttekjæreste var noe alle jenter burde ha. «Men ingen spurte meg», sier Kaisa til publikums medfølende mumling, som går over i høylytt latter da hun videre forteller om Daniel Mortensen, den perfekte kjæresten hun skapte ved hjelp av skoledagboka. Beskrivelsene av Daniel som «en normal og sivilisert person, men kan også være ukultivert» illustreres med tegninger av en gutt med caps og klart definerte magemuskler. Publikum ler med Kajsa, som håper dagens skoledagbøker gir litt mer rom for mangfold hva gjelder seksuell legning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

14 år gamle Karete tar i bruk sterke virkemidler i skolestilen «De sorte, blankpolerte støvlene». Det er mørkt, omtrent så mørkt som et fjortenårig jentesinn kan bli, for jo mørkere man fremstår, jo mer kred får man, forklarer Karete. I denne norskstilen skulle hun endelig få formidle hvordan verden egentlig er, for hvem er bedre til å skildre nyansene i verden enn en fjortenåring? Ifølge denne fjortenåringen er iallfall verden stort sett «svie, kløe, sult, lik, død og fordervelse». Og dessuten «sult, tap, ulykkelighet, fangeleir og sorte, blankpolerte støvler». Jo mer overtydelig og pinlig dramatisk historien blir, jo mer heier publikum. Fjortenårige Karete var neppe klar over begeistringen denne historien skulle vekke ti år senere.

 

Klassens sjefsberte og en romantisk nørd

 

Therese står på scenen og forteller om hvor sykt kul hun var som tenåring. Hun og venninnen Mina gjorde alt sammen og visste dessuten alt om det meste, som de fleste tenåringer. Å skrive en internasjonal hit-låt burde derfor være ganske enkelt. «Denne har vært en skjult skatt, men nå skal jeg endelig synge den!» gliser Therese, og kaster seg entusiastisk ut i låta «Boy» til et jublende publikum. Ja, vi elsker nødrim!

 

Det er lett å heie på den klønete og håpløst romantiske tenåringen Fredrik, som trodde alt ville løse seg om han fikk kjæreste, og at den beste metoden for å oppnå dette var å skrive dikt. Mange, mange dikt. Via lyrikken får vi lov til å følge Fredriks tenåringsunivers, hvor jentene er engler («you come with courage and happiness/and all my troubles packs up and leaves»), mens Fredrik til stadighet sitter fast i det emosjonelle fengselet ulykkelige forelskelser tross alt kan være («Jeg sitter i et fengsel/jeg vil ikke være her/livet er så vanskelig/fylt med besvær»). Å tenke «jo mer intens, jo bedre!» er nok ikke så uvanlig i den alderen, og publikums respons tyder også på at mange kjenner seg igjen. Selvoppofring i kjærlighetens navn er sentralt i Fredriks lyrikk, men det siste diktet antyder at en ung gutt med en mindre selvoppofrende holdning muligens er i ferd med å vokse frem («jeg har også grenser/og grensen er nådd!»). «Jeg er gift i dag, men det skjedde etter at jeg sluttet å skrive dikt!», poengterer Fredrik til slutt, til allmenn jubel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Horatilvaro og pornopocket

 

Turi Marte skal lese en historie hun egentlig ikke vil innrømme at hun har skrevet. Den handler om den gangen hun hadde nærkontakt med en svenske, til sin egen overraskelse. Mange av oss har nok hatt lignende opplevelser, og tenåringen Turi Marte beskriver sitt følelseskaos i etterkant på klingende svorsk. Hun påpeker for eksempel at «jag tror det har öppnat en ny dörr för mig. Icke en dörr till en hora tilvaro… men en dörr till mig själv», og konkluderer med at «man ska fulle inte analysera alt man gör, något ska man bara göra». Vel talt, Turi Marte!

 

«Write what you know» er en regel mange klamrer seg til, noe Inger også forsøkte å gjøre som tolvåring. I eventyret om Sandra og familien, som bor på en tilsynelatende idyllisk øy med 110 innbyggere, setter Ingers egne opplevelser og milepæler et ganske tydelig preg på historiens utvikling. Som det å endelig få mobiltelefon. Eller det å tilfeldigvis finne en pornopocket i veikanten (det var slik vi fikk tilgang på porno før Internett). Å bevege seg inn i pornoens verden for første gang gjør dypt inntrykk på de fleste, og som del av en konservativ, kristen menighet var ikke Inger noe unntak. Den bisarre historien om Sandra starter som Bakkebygrenda, og ender med puling, p-piller og kondomer. Og masse sæd, så klart. Det er søtt, grusomt pinlig og veldig, veldig morsomt. Til slutt gjorde tenårings-Inger sin borgerplikt, og kastet fra seg pornopocketen på akkurat samme sted som hun fant den, slik at nok en usikker tenåring kunne finne den og la seg forvirre.

 

Fornøyde deltakere

 

Etter forestillingen er Therese fornøyd og oppglødd. – Det var bare gøy, ler hun. – Den innledende praten var litt skummel, men da jeg begynte med sangen koste jeg meg bare. Publikum lo og jeg følte at de var på min side.

 

Fredrik innrømmer at han var på nippet til å trekke seg tidligere i dag. – Men nå er jeg veldig glad for at jeg ikke gjorde det, sier han, og høster enighet fra folk rundt seg. Vi er også veldig glade for at Fredrik tillot seg å være såpass raus. Publikum beveger seg mot utgangen, noen sier «sæd, kondomer og p-piller!» og ler.

 

Så hva kan vi konkludere med, er skam bedre når den deles? Basert på denne kvelden er svaret definitivt ja. Skam er dritgøy.