Skrevet av Bjørnar Aaseng

André Bjerke er en av etterkrigstidens mest kjente norske forfattere og i år er det 100 år siden han ble født. André Bjerke etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap i mange forskjellige sjangere. Han er kanskje best kjent som lyriker og utga en rekke diktsamlinger, men lesere kan også finne glede i hans kriminalromaner, noveller, essaysamlinger eller barnebøker. Ved siden av dette har han også flere kjente oversettelser og gjendiktninger av verdenslitteraturen til norsk, blant annet skuespill av Goethe, Molière, Schiller, og Shakespeare. For de som har lyst, er det nok litt av hvert å utforske i Bjerkes forfatterskap. For min egen del har jeg ikke så altfor mye erfaring med Bjerke, bare noe av lyrikken og oversettelsene hans. Dette kunne for all del vært verdt å skrive om, men grunnen til at jeg her har valgt å si noe om De dødes tjern, er at jeg husker et hørespill basert på romanen fra mange år siden som gjorde inntrykk på meg. Da jeg tenkte tilbake på det hørespillet, ble jeg nysgjerrig på hvordan romanen var, og så endte vi opp her.

De dødes tjern handler om en mordgåte og, tilsynelatende, et overnaturlig mysterium. Under et middagsselskap hos fortelleren, Bernhard Borge, gjenfortelles en skrekkhistorie fra Østerdalen som danner bakgrunnen for romanen. Harald Gran, en av Borges venner, forteller om Tore Gruvik, en rik mann som eide Daumanshytta ved Blåtjernet for over 100 år siden. Det sies at han, etter at han drepte søsteren og hennes elsker, går igjen ved hytta, og at de som oppholder seg der rammes av en lignende skjebne. På dette punktet i fortellingen får vi også vite at en av Borges venner, Bjørn Werner, har overtatt hytta og kommer til å tilbringe et par dager der. En uke etter selskapet, leser Borge i avisen at Werner har druknet seg i tjernet, og sammen med et par venner drar han til Østerdalen for å finne ut hva som har skjedd med vennen. Så snart de kommer til hytta, begynner det også å skje uforklarlige ting: Liljan (Bjørn Werners søster) går i søvne og drukner seg nesten i tjernet, de finner merkelige fotspor i skogen og rundt hytta, de får øye på en skikkelse som minner om den forrige eieren av hytta, og litt senere i romanen drukner en av vennene, Harald Gran, i tjernet.

Disse hendelsene fortelles av Bernhard Borge, et pseudonym Bjerke brukte når han utga sine krimromaner. Borge er krimforfatter og i starten av romanen har han skrivesperre og sliter med å finne noe nytt å skrive om. Bjerke gjør ikke så mye ut av Borge-karakteren, men vi får vite at han har mye fantasi og liker å leve seg inn i situasjoner og at han generelt er en livsglad, urban type som liker å ta det med ro. Dette inkluderer gjerne en røyk og et glass med dram, en kombinasjon som karakterene ofte benytter seg av, selv i de mest spennende passasjene i romanen. Borge er en beskriver at det som skjer i romanen og har også et par minneverdige passasjer om hvordan den norske naturen ser ut:

Vi var kommet fram til tjernet. Det lå som et ovalt, blågrønt
speil innrammet mellom trærne; vannflaten lå aldeles blikk stille
og gav inntrykk av noe fullkomment livløst; hist og her fløt det
noen vannliljer med et underlig frossent, forstenet preg; de lignet
isroser på en vindusrute. Langs bredden stakk det enkelte
jordbrune, råtne trestubber opp; gjørmete greiner stakk frem av
det blekgrønne sivet som fingrene til et druknet skogtroll.

Når det kommer til å forklare hva som skjer, kommer ikke Borge med noen egne forslag. Okkultisten Mørk, som forklarer at det er noe overnaturlig som skjer og at hytta faktisk hjemsøkes, overbeviser til å begynne med Borge. Dette passer også bra med Borges urbane blikk på det som skjer på landsbygda. Han synes at det landlige Norge, med de mørke skogene og de fåmælte og pietistiske bøndene, er fremmed og merkelig, og han kan lett forestille seg at et eller annet overnaturlig kan skje på slike steder. Det okkulte har en sterk tiltrekningskraft i romanen og Mørk, som forherliger folkesagn, -visdom, og -romantikk, og kritiserer den moderne sivilisasjonen for dens uvitenhet, er en skikkelse som imponerer Borge.

Men det er en annen venn, psykoanalytikeren Bugge, som kommer med forklaringen på det som skjer i romanen. I romanen er det psykoanalytikeren som fungerer som detektiven. Men det er psykiske fenomener, ikke spor og fingeravtrykk, han jakter på og studerer, og i siste kapittel blir hendelsene i roman forklart ved hjelp av psykoanalytiske teorier. Om man synes dette er en god forklaring, avhenger av hva man synes om psykoanalysen og det den har å si om det menneskelige sjeleliv.

For min egen del virker nok denne delen av romanen, hvor Bugge går gjennom det som har skjedd og forklarer det med psykoanalytisk terminologi, som den mest daterte delen av romanen. Det sjokket som en leser på 40-tallet hadde når han ble fortalt om underbevisstheten, er ikke like effektfullt et par tiår senere. At Bjerke hadde lest Freuds verker og at han bruker dette som forklaringsverktøy i sine krimromaner, er i og for seg interessant, men det minner meg først og fremst på hvilken tiltrekningskraft psykoanalysen hadde i noen tiår og er ikke fullt så imponerende når det er ment å komme som en sjokkerende avsløring som skal ryste leseren. Men selv om bruken av psykoanalysen, samt Bjerkes noe gammeldagse syn på kvinner, får romanen til å virke datert, må man nesten bare godta at mysteriet kan oppklares med hjelp fra psykoanalysen og at det gir mening i romanen. Bjerke hadde nok sikkert ikke brydd seg om at han får kritikk fra dette, siden han, i romanens siste sider, er klar over at boken nok kommer til å få noen dårlige anmeldelser. Og det er vel det trekket, at Bjerke klarer å sjarmere, som fremdeles fungerer best ved denne romanen og forfatterskapet forøvrig.

Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet «Jubilanter og debutanter».