Tekst: Sunniva Elise Heim
Rundt klokka åtte lørdag kveld kommer den gamle trikken skranglende inn i St. Olavs gate. Den nordligste trikken i verden får kallenavnet «Party-trikken» av passasjerene, for den er pyntet til fest med lys og fargerike vimpler. Nei, dette ligner overhodet ikke de trikkene jeg tidligere har frekventert.
De femti reiselystne, som er unge og gamle og midt i mellom, slår seg ned i de slitne skinnsetene, setter fra seg ølen på de smale bordene (for på denne trikken serveres det øl må vite), og ser seg forventningsfullt rundt i påvente av kveldens hovedattraksjon, de to samtidsforfatterne Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez. Det har begynt å mørkne idet vi tar sats og tøffer avgårde mot endestasjon Lian på Byåsen. Det skrangler og rister slik trikker ofte gjør – men denne gangen irriterer det meg ikke, ikke litt engang. Den muntre og høylytte skravlingen akkompagnerer skranglingen, og legger jeg godviljen til høres det nesten ut som musikk. Ute blir det mørkere og byen er grå, mens vi er en lysende oase som suser gjennom tåka, oppover og oppover til vi plutselig stopper.
Helt framme i vogna er det improvisert en liten scene, og Frode Grytten stiger fram fra skyggene og begynner å snakke. Han portretterer seg selv som trikkefører på Gråkallbanen, som verdens lykkeligste mann fortapt i ulykkelig kjærlighet til en kvinnelig passasjer. Stemmen er syngende, dansende, den tar oss med ned i dypet for så å lette og stige igjen. Han fortsetter med en hyllest til Trondheim, en kjærlighetserklæring til våte fortau og vind og snø som kanskje vil komme, eller ikke komme.
Foto: Sunniva Elise Heim
Pedro Carmona-Alvarez akkompagnerer med musikk og en rå og inderlig sangstemme, og de veksler mellom at Carmona-Alvarez synger og Grytten snakker. Tekstene i musikken og opplesningen har en tematisk sammenheng, og det er en spennende kontrast i de litt klisjéfylte sangtekstene og det hverdagslige gjort ekstraordinært i tekstene til Grytten. Også det at de overlapper hverandre på engelsk og norsk blir et kraftig virkemiddel, i sin kontrast framhever de hverandre. Kombinasjonen er oppslukende, og publikum sitter fengslet. Det tekniske bærer preg av at vi befinner oss på en trikk – lysene blinker og lyden spraker, men det er en del av sjarmen. Det er en helt unik atmosfære, og for en liten stund føles det som det bare er vi og ingen verden utenfor.
Foto: Sunniva Elise Heim
Grytten snakker til publikum mellom innslagene, og høster mye latter når han forteller at de er et «boyband fra Bergen», og at Carmona-Alvarez skal appellere til jenter som er glad i truck-kjørere (som mest sannsynlig er et sleivspark til skyggelua han har på seg), mens han selv skal appellere til jenter som er glad i bøker. Det er godt å se at forfatterne koser seg like mye som sitt publikum.
Så er det alt for tidlig avreise tilbake til virkeligheten igjen. Og jeg tror det virker for alle som om turen ned går mye raskere enn turen opp gjorde. Til alles glede stopper vi halvveis for et ekstranummer der Grytten igjen maler et vakkert bilde av Trondheim, og som belønnes med rungende applaus.
Og så er vi tilbake der vi startet, verden utenfor kommer til syne – trikkepassasjerene blir vanlige mennesker igjen, trikken blir til et gresskar – og magien er over for denne gang.
Foto av Sunniva Elise Heim