Tekst: Charlotte Synnøve Garmann-Johnsen
Søndag kveld og siste dag av Ugress ble vi invitert inn i varmen på Sukkerhuset til en reise i Roald Dahls liv og forfatterskap. Kvelden startet med et utdrag fra Katina, lest av Ingrid Wold, og publikum var stille og konsentrert.
Foredragsholdere var Tatjana Kielland Samoilow, førsteamanuensis i norsk ved NTNU og Erica Jane Hateley, professor i engelsk ved NTNU. Først ut var Samoilow som ga publikum en fordypning i Dahls verden. Det er i grunnen et dystert bilde som blir malt for oss. Dahl begynte først å skrive etter tiden sin som jagerpilot for Royal Air Force under 2.verdenskrig. Han skrev fortellingen om Katina, en 9 år gammel jente som mistet hele familien sin. Med dette skriver Dahl seg inn i noe som er langt større enn en tragisk oppvekstskildring. Hans overordnende mål med denne fortellingen var som brite å engasjere og motivere amerikanerne til å se meningsløsheten i krigen
Elsket og hatet
Barn skulle bli en rød tråd i Dahls forfatterskap. Han hadde mye empati med dem, og man kan tenke seg til at dette kan henge sammen med hans egne vonde opplevelser på kostskole i oppveksten. Da han senere ble far skulle han også oppleve det grusomme å miste en datter. Kanskje var det nettopp derfor han valgte å skape et univers der barna, og gjerne jenter, kjemper, ofte mot de voksne, i en grotesk og ondskapsfull verden.
I begynnelsen ble bøkene hans sett på som for farlige og upassende for barn av lærere, bibliotekarer og foreldre. Det skulle likevel vise seg at det er nettopp for de samme grunnene at de også er elsket! Dahl sa selv «Hvis mine bøker kan få barn til å bli lesere, så har jeg fått til noe».
Foto av Nikolas Røshol
Håp i det absurde
Kaisa Grimsby Leskinen gir oss en høytopplesning fra Mathilda, og Hateley tar oss videre inn i den fiktive verdenen som Dahls barn kjempet i. Som eksempel på hvorfor vi som lesere godtar, og til og med fryder oss, når mennesker dør i Dahls univers så er det fordi han er en språkkunstner og har en ordrikdom av de sjeldne. Dette ser vi for eksempel i Verdens største fersken hvor vi får beskrevet to onde tanter som ikke bryr seg om nevøen sin. Når de blir rullet over og knust av ferskenen og ender opp som stille papirengler, tar man seg i å tenke at det var et helt passende utkom for sånn ondskap. Det er dette som også ga grobunn for kritikk. Den samtidige forfatteren Albert Camus kritiserte Dahls verden og kalte den absurd, men Dahl hadde et budskap forkledd i all fantasien. Ved å gi barn litt magi, modighet og håp, da skulle du vite at du ville klare deg i denne verdenen. Fra Mathilda lærer barn hvordan de må organisere seg for å gå sammen mot de voksne, og i Heksene hører vi om hvordan små vesener kan rydde opp i en uoversiktlig voksenverden full av farer. Det er her Dahl briljerer, når han skildrer barns styrke og vilje til opprør. Han forteller lesere i alle aldre om hvordan det alltid kan gå bra, selv om det tilsynelatende er mørkt rundt deg og få lyskilder å gå etter.
Da foredragene var over satt publikum fortsatt like andektig, og etter å ha snakket med et lite utvalg fikk jeg bekreftet det jeg selv følte; her var det mange hadde fått lyst til å gå hjem og lese mer Roald Dahl.
Foto av Nikolas Røshol