Kjønn, litteratur og klasse diskuteres i lys av den selvbiografiske oppvekstskildringen fra den franske arbeiderklassen.
Tekst: Eli Smeplass, stipendiat ved NTNU
15. mars er det nok en gang duket for Sosiologisk salong i Trondheim, denne gangen i samarbeid med Litterært kollektiv. Britt Andersen, professor i Allmenn litteraturvitenskap, og Arve Hjelseth, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, skal bidra til å belyse hvilke roller kjønn, litteratur og klasse spiller i boka Farvel til Eddy Bellegueule av Édouard Louis.
Denne omdiskuterte romanen fra 2014 har fått mye oppmerksomhet. Nå har regissør Kjersti Horn med teaterkompani satt opp en forestilling basert på de egenopplevde skildringene til hovedpersonen Eddy og hans kamp mot stigma og undertrykkelse som ung homofil i et fransk arbeiderklassemiljø, hvor avvik fra normen utløser forferdelige reaksjoner fra omgivelsene. Den 19. mars kommer forestillingen også innom Trondheim.
Strenge rammer
Romanen innledes med at hovedpersonen forteller at han ikke har noen lykkelige minner fra barndommen. Anekdotene og fortellingene ligger som et mørkt slør over hele romanen. Hovedpersonen Eddy forteller fra egen oppvekst: Om en far som fordømmer homofile og innvandrere, og om en kultur som krever at menn skal være maskuline – de skal gå, snakke, drikke og slåss på en viss måte, hvis ikke får man beskjed fra omgivelsene om at man er en fjolle. Spesielt stigmaet rundt det å være homofil er sterkt, og han opplever nærmest groteskt voldelige overgrep fra gutter fra lokalområdet. Eddy kjemper hele tiden en indre kamp mot sin egen seksualitet, livredd for at måten han er på skal utløse enda flere overgrep fra omgivelsene.
Det er ikke bare mobbing som er tema. Forfatteren tar i boken et oppgjør med hele samfunnet han vokser opp i. I den lille landsbyen er det arbeiderklassens kultur som rår, og Eddys familie tilhører det lavere sjiktet i lokalsamfunnet. Han skildrer hvordan moren går ut i skogen for å finne pinner de kan fyre med, hvordan de må spise fisk faren har fisket selv flere dager på rad fordi de ikke har råd til mat fra supermarkedet, og hvordan de må få hjelp fra de lokale støtteorganisasjonene for å få nok mat. Dette utløser skam i familien, og skam hovedpersonen selv kjenner på. Eddy deler et rom uten dør med søsteren sin, og når vinduet til rommet går i stykker blir vinduet erstattet med en bit papp – dette fører til råte i sengen, som flere ganger kollapser over søsteren hans i underkøyen.
Eddy kan ikke vente med å slutte på skolen, men får ikke lov av moren før etter han er 16 – da mister hun nemlig barnebidraget. Han forteller om hvordan de alltid ser på tv, og hvordan faren bestemmer at de skal spise pommes frites støtt og stadig. Mens andre fra skolen drar på teater og kino med foreldrene sine, leker han og søsknene i skurene som er satt opp ved huset. Det er en ulykkelig beskrivelse av sosial nød, men også et negativt bilde av kulturen som omslutter familien og landsbyen.
Det er nemlig et viktig poeng for forfatteren å få frem hvordan de sosiale normene skaper strenge rammer for alle medlemmene i samfunnet. Hvordan kvinner er forventet å få barn i ung alder, og hvordan menn skal jobbe på fabrikken. Det er ikke mange valgmuligheter i den lille landsbyen. Foreldrene hans ødelegger helsa si ved å jobbe i helsevesenet og i industrien, og faren hans blir til slutt ufør. Familiens økonomiske situasjon blir derfor ytterligere forverret når faren bruker mesteparten av tiden sin på å drikke med venner.
Fra Eddy til Édouard
Forakt for denne kulturen gjennomsyrer måten Eddy, eller Édouard som han nå heter, beskriver oppveksten. Dette synliggjør også forfatteren, som forteller at han nå har endret verdier gjennom å skape seg en identitet i opposisjon til sine foreldre. Behovet for å skape distanse mellom seg selv og oppvekstmiljøet tydeliggjør innblikket i personlig smerte i en oppvekst preget av undertrykkelse og vold, med spesielt fokus på undertrykkelsen av hovedpersonens seksuelle legning. Når han blir tatt på fersken av sin mor i seksualisert lek med tre andre gutter som tiåring får han kjeft og slag av sin far, fremfor samtale og oppfølging. Omgivelsene forteller ham stadig vekk at han er feminin og at han gjør seg til, og han føler således at han ikke kan innrømme sin legning verken for seg selv eller andre.
I stedet for å ta et oppgjør med miljøet forlater han den lille landsbyen han har vokst opp i, og oppdager at middelklassen har en helt annen væremåte enn det han er vant med. På denne måten får vi et frampek mot en slags klassereise og fremtidig selvanerkjennelse for Eddy i et annet miljø enn det som hele livet har holdt ham nede. Dette bruddet med arbeiderklassekulturen er synlig i tittelen på boka som handler om å ta farvel med sitt gamle jeg. Forfatteren har nå endret navn fra Eddy Bellegueule til Édouard Louis. Édouard kan oppfattes som den borgerlige franske versjonen av navnet Eddy.
Vekker sinne
På grunn av denne opprørsvinklingen er det samtidig mye boka ikke makter å løfte frem for leseren. Som sosiolog er jeg interessert i de strukturelle og institusjonelle rammene som opprettholder den sosiale nøden som beskrives. Jeg vil vite mer om hvorfor foreldrene hans lever i fattigdom, og hva som forårsaker fremmedfrykten som faren sprer rundt seg. Hva er det som gjør at menneskene rundt ham fordømmer måten han er på? Det kommer ikke frem hvordan skolevesenet har sviktet denne gutten ved å ikke ta tak i hvordan han ble mobbet og rakket ned på i oppveksten. Fokuset er ene og alene på smerten og ubehaget til Eddy.
Jeg blir forferdet flere ganger over hvordan han blir behandlet, og hvor lite forståelse det er å få fra omgivelsene. Det er vanskelig å akseptere at det å ha en annen væremåte eller seksuell legning skulle være et så stort stigma for noen som har vokst opp i det jeg trodde var en stadig mer åpen og anerkjennende verden. På denne måten vekker boken et slags sinne som egentlig bare forsterker mine holdninger til oppdragelse og sosialt ansvar.
Samtidig kommer en ikke unna at det er en svartmaling av et arbeiderklassemiljø hvor forfatteren i liten grad reflekterer over de strukturelle rammene som undertrykker det sosiale sjiktet han har vokst opp i. Fra et sosiologisk synspunkt bidrar boken derfor ikke med annet enn en individuell historie om å falle utenfor i et hardt og ugjestmildt miljø. Det blir opp til leseren selv å finne forklaringer på hvorfor han møtes med så stor forakt fra omgivelsene, og dermed kan boken gi inntrykk av at individene som beskrives er dumme, ureflekterte og slemme. Det er en vinkling som fort kan bli problematisk og unyansert.
Jeg håper derfor panelet makter å gjøre det boken ikke gjør, nemlig å sette fortellingen inn i en større sammenheng, hvor maktstrukturer, økonomisk undertrykkelse og mangel på framtidsutsikter fører til store demokratiske utfordringer med potensielt katastrofale følger. Dette gjelder både for enkeltmennesker som Eddy, men også hele sosiale sjikt som på mange måter faller utenfor samfunnets velstand og som ikke opplever de samme mulighetene som andre. Historien om Eddy er en historie om opphopning av sosiale problemer som kan og bør settes i en større sammenheng enn bare det skjønnlitterære individualistiske og hevngjerrige formatet som boka presenterer.
Vel møtt til LitteraturSosiologisk salong den 15. mars.