Av Åshild Lunestad
Da jeg går gjennom Trondheims gater kryr det av regnbueflagg. Og det passer egentlig godt. På Sosiologisk Poliklinikk er det stilt opp masse oransje klappstoler og to sofaer. Dagslys og mennesker strømmer inn dørene. Det er klar for en samtale om litteratur og identitet.
Bilde av Sofie Jordheim
Alle stolene er fulle, og det sitter minst to stykker på gulvet foran døra.
Martine Næss Johansen gav ut boken «Hvite jenter kan ikke synge blues» i 2015. I tillegg er hun med-redaktør i kulturtidskiftet MELK og slampoet. Kenneth Moe debuterte også i 2015, og boken hans «Rastløs» fikk Tarjei Vesaas debutantpris. Per Esben Myren-Svelstad, stipendiat i litteraturvitenskap ved NTNU, styrer samtalen og starter med en kort presentasjon av bøkene: «Hvite jenter kan ikke synge blues» handler om June som reiser rundt med farens LP-plater. «Rastløs» på sin side viser oss en hovedperson som for det meste sitter alene i hybelen sin. Per Esben bemerker at selv om det er ulike bøker, så har de noen felles temaer.
Sprengningsaktivitet
«Å være et jeg er interessant» sier Kenneth da han blir spurt om de selvbiografiske trekkene ved boken hans. For ham er det spennende når man sprenger selvet og på den måten oppløser det. Det har vært saker i media som adresserer at flere skriver om selvkritikk og ikke samfunnskritikk. «Det personlige er politisk» mener Martine. Kenneth snakker om den sosialdemokratiske skammen som kommer når han skriver om seg selv og ikke for eksempel klima. «Vi trenger mer av alt» bryter Martine inn, «vi har ikke nok av ensomme menn».
Martine er opptatt av å sprenge identitetsmarkører. Hun trekker fram at det er en forskjell på aktivisme og å skrive skjønnlitterært. I romanen hennes er det flere skeive karakterer, men ingen store scener hvor de kommer ut av skapet. Selv om hovedpersonen er skeiv, er hun ikke definert av skeivheten. På en måte er alt Martine gjør et stort prosjekt. «Jeg er aktivist. Det er slik jeg prøver å leve.» Hun jobber forskjellig i de forskjellige formene. I aktivisme er identitetmarkørene viktig. I en skjønnlitterær tekst trenger man derimot ikke jobbe på samme måte. Hun var opptatt av å lage en bok som ikke bare handlet om hvor vanskelig det er å være skeiv. «For det kan være fint.»
Bilde av Sofie Jordheim
Om blues og politikk
Begge forfatterne henter inspirasjon flere steder. Martine innrømmer at hun ikke visste noe særlig om blues før hun skrev en bok om det. Hun sammenligner sin bruk av bluesen med Jack Kerouac og jazz. Så snakker hun med innlevelse om kvinnelige beatpoeter. Kenneth skriver «for å sette ting på plass». Han bemerker også at det er en politisk bok, fordi den ikke ville blitt skrevet uten 22. juli. Martine vedder på at Kenneths hovedperson ville blitt et nett-troll uten litteraturen.
Mens vi satt med blikkene festet på Kenneth, Martine og Per Esben, har det begynt å regne. I pausen blir alle oppfordret til å kjøpe bøker. De som flyktet fra den litt dårlige luften inne står med paraplyer, ved siden av et rosa skilt påfestet ballonger. Det kommer flere spørsmål fra salen. Det blir snakk om det normale og det ikke-normale. Om norsk skeiv litteratur.
Det har sluttet å regne da vi forlater Sosiologisk Poliklinikk. Og selv om det ikke ble en regnbue, er det fremdeles noen regnbueflagg i gatene.
Bilde av Sofie Jordheim