Skrevet av Ingrid Hofstad
Jeg satt ved bordet helt til solen hadde forsvunnet fra stuen. Da jeg skulle tilberede pannekakene, virket ikke ovnen. Knappen lyste, men ovnen var like kald. Jeg hadde ikke noen stekepanne ennå, så jeg varmet pannekakene i en gryte. De ble våte og brente samtidig.
Dette burde skrives i nåtid av Helle Helle er en bok jeg har lyst til å gi bort til alle jenter som er 20 år og begynner på universitetet, men som ikke får sove om natten og som spiser for mange wienerbrød eller annen søt gjærbakst. Som gjerne spiser søt gjærbakst i stedet for å dra i forelesning. Eventuelt også til de som både drar i forelesning og spiser gjærbakst, og til de som får sove om natten, men som kanskje av og til våkner og bare blir liggende å lytte til alt utenfor vinduet. Og som har en tante som av og til ringer for å høre hvordan det står til.
Det er vel drøyt fire år siden jeg leste boken, men den satte seg på minnet og beskrev mye som jeg trengte å lese om på daværende tidspunkt. Som at det er OK å ikke vite hva man vil bli eller hva man skal i livet, og at det er greit å ta en dag fri hvis man trenger det. Og av og til må man lage pannekaker i kjele – men det går jo bra og kan fungere greit det. Jeg har lenge hatt lyst til å gi denne boken til en venninne, som jeg ofte har en liten bok-snakk med, fordi Helle skriver om alle de tingene som kan dukke opp i hodet i løpet av en dag, og at alt ikke nødvendigvis er så perfekt – eller trenger å være det.
På mange måter vet både min venninne og jeg like lite som for fire år siden og vi er fortsatt veldig glad i wienerbrød og av og til vil vi heller spise på et bakeri i byen i stedet for å busse av gårde til universitetets forelesningssaler. Men vi gjør stort sett aldri det, og det blir med en slags drøm. Det blir med jenta i Helle Helles Dette burde skrives i nåtid. For vi har det jo bra, og vi trives med det vi gjør i hverdagen og i studiene. Men så er det lett å la seg forstyrre noen ganger, av sånne ting som har skjedd, og som har hektet seg litt ekstra godt fast i en og som gjør at man må gjøre alt annet enn å studere. Kanskje var det en relasjon som gikk over og forbi. Eller minnet fra den dagen da man skled på en issvull utenfor huset sitt og slo hull i strømpebuksa og kanskje gråt litt foran renovasjonsbilen med søppeltømmere som også tilfeldigvis var på samme sted da hendelsen inntraff. Eller så var det situasjonen i et bokollektiv som resulterte i at man en dag tok med alle tingene sine og ville bort, ikke nødvendigvis på grunn av menneskene eller stedet, men kanskje var det nettopp på grunn av menneskene og stedet og seg selv oppi alt det. Og så var det stunder der det ikke var så verst å være alene, og man bare kunne gjøre akkurat det man ville gjøre, og som ikke må forveksles med ensomhet. Alle ting som man tenkte på og fortsatt kanskje tenker på, som både er nyttige og unyttige men på sett og vis binder hverdagen sammen. Jeg synes denne boken rommer alt sånt, alle små ting som noen ganger blir for store, men også ting som nødvendigvis ikke er så små fra begynnelsen av.
Følg Litterært Kollektivs julekalenderbonanza gjennom desember på instagram: www.instagram.com/litteraert_kollektiv/
og tell ned til julaften sammen med oss gjennom bokanbefalinger, bokønsker og dikt fra blaff:poesi.