«Jeg elsker grenser, sier Tove. August er grensen mellom sommer og høst og er den fineste måneden jeg vet. […] Skumringen er grensen mellom natt og dag, og stranden er grensen mellom hav og land. Grenser er forventing: når begge er forelsket og ingenting er sagt. Grensen er å være underveis. Det er veien som er viktig.» (Sitert i Tordis Ørjasæter, Møte med Tove Jansson).
Gjennom hele sitt kunstnerskap utforsket Tove Jansson ulike grenser, formmessig såvel som innholdsmessig. Hun lekte blant annet med grensene mellom barne- og voksenlitteratur: på samme måte som at hun i Mummitrollbøkene kommuniserer med voksne lesere på et dypere, filosofisk plan, kan flere av hennes litterære verk beregnet på et voksent publikum være verdifulle for barn. Sommerboken (1972) er intet unntak. I likhet med flere av Janssons romaner som primært er beregnet på et voksent publikum befinner den seg i spenningsfeltet mellom roman- og novellesjangeren. Hver for seg fungerer kapitlene som små noveller som gir oss et innblikk i hvordan den lille jenta Sophia, faren og farmoren tilbringer sommermånedene på en øy i den finske skjærgården. Boka er fylt med varme og humor, men skyr samtidig ikke vanskelige tema. Til sammen blir de korte frittstående kapitlene til en roman som utforsker grensene mellom ung og gammel, trygghet og skrekk, fantasi og virkelighet.
Tove Jansson var et øymenneske. Fra barndommen av tilbragte hun somrene på ulike øyer i Finskebukta. Da Mummitroll-berømmelsen virkelig tok av, ble den bittelille øya Klovharun et viktig fristed for henne. Øymotivet er gjennomgående i Janssons forfatterskap og øya fungerer ofte som en karakter i seg selv. Motivet er gjerne knyttet til et framtredende tema hos Jansson, nemlig spenningen vi som mennesker føler på mellom trangen til å være fullstendig selvstendige, og det samtidige behovet vi har for tilknytning, til å bli sett av andre. Denne spenningen kommer fram i kapitlet «Katten» i Sommerboken, hvor Sophia får kattungen Mappe som vokser opp til å bli en selvstendig og hensynsløs villkatt. Desto mer Sophia overøser Mappe med kjærlighet, desto mindre interesse viser han for henne. «Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg». Men når Mappe byttes bort med nabokatten Svante som bare vil kose og klenge, vil Sophia ha sin gamle kjærlighet tilbake. «Men du vet jo hvordan det blir, sa farmoren. Det blir fælt sa Sophia alvorlig. Men det er Mappe jeg elsker».
På samme måte som at et kjærlighetsforhold kan bli kvelende hvis man blir for avhengig av den andre, kan selvstendigheten bli farlig hvis den går over i en isolerende form for ensomhet. I Janssons litterære univers undersøkes grensene mellom den positive selvvalgte ensomheten og den negative ensomheten som blir isolerende. Øya kan fungere som et symbol på begge. Mens øya i Sommerboken er et komplett univers for den lille familien, kan den for utenforstående virke skremmende: «En øy kan bli forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok. Innenfor strendene deres fungerer alt etter ritualer som er beinharde av gjentagelse, og samtidig slentrer de gjennom sine dager så lunefullt og tilfeldig som om verden endte i horisonten».
For Sophia og farmoren derimot, er øyas begrensede geografiske størrelse ingen hindring. For dem gir stranda, skogen, mosen og blomsterenga fantasien fritt spillerom og gjør øya grenseløs. I kapitlet «Leke Venezia» blir for eksempel et myrhull forvandlet til den synkende byen ved at Sophia graver en kanal gjennom mosen og blokkebærlyngen. Kapitlet er samtidig et eksempel på hvordan leken og øytilværelsen hjelper Sophia å bearbeide tapet av moren. At Sophias mor er død formidles til leseren i en bisetning, på en likefram måte som er talende for hvordan alvorlige tema behandles i romanen: «Sophia våknet og husket at de hadde kommet tilbake til øya og at hun hadde egen seng fordi hennes mor var død».
Den likeframme formidlingen av vanskelige tema betyr imidlertid ikke at disse bagatelliseres, den fører snarere til at romanen kan ta de for seg uten å bli sentimental. At morens død påvirker familien merkes på flere måter. Et tegn er pappaen, en karakter hvis nærvær vi knapt merker. I et av palassene i Venezia ser Sophia for seg en mor og en datter, og vil leke at farmoren er moren hennes. «Men kjære barn, jeg er bare mamma til din pappa, sa farmoren og var bekymret. Jaså! Ropte Sophia. Og hvorfor er han den eneste som får lov til å si mamma!». Farmorens motvilje til å la Sophia kalle henne mamma tyder på at hun ikke vil innhylle barnebarnet i en falsk trygghet. Jansson er en forfatter som både tar barnets behov for å få ærlige svar på alvor, samtidig som hun verner om den gamles rett til privatliv: «Når dør du? spurte barnet. Og hun svarte: Snart. Men det har du slett ikke noe med».
For Sophia er sommermånedene på øya et hav av tid, men for farmoren føles det annerledes. Romanen avsluttes i august med at familien forbereder seg til å forlate øya for vinteren. Men det er noe som stresser farmoren denne gangen. Kanskje er det usikkerheten om hun vil være i stand til å vende tilbake til øya neste sommer.
«Hver gang blir nettene mørke uten at det merkes. En eller annen kveld i august gjør man seg et ærend utenfor, og plutselig er alt kullmørkt, en stor, svart stillhet rundt hytta. Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen stjerner ennå, bare mørke».
I sitt forfatterskap var Jansson opptatt av å finne balansen mellom motpolene hun utforsket. Sommerboken begynner med at farmoren er redd for å miste balansen, og slutter med at hun gjenfinner den i det hun våger seg ut i den mørke augustnatten. Ønsker du å ta med deg en bit av sommeren inn i høsten, er Sommerboken det rette valget: den lar oss både få oppleve det magiske ved sommeren, samtidig som den forbereder oss på høsten og forandringene den bringer med seg.
I år blir Foreningen Norden 100 år, og vi i Litterært Kollektiv feirer med å publisere våre nordiske favoritter som anbefalt sommerlesing under vignetten “Fra den nordiske bokhylla til”