“Har du ikke lest om Harry Hole! Du må lese om Harry Hole”. Jeg kan enda høre setningen gnage meg i øret. Foran meg sitter Harry Holes dedikerte fanklubb, også kjent som mine gode venner. De holdt ofte paroler for Jo Nesbø og hans krimserie om politietterforskeren Harry Hole. Jeg klarte ikke ta del i begeistringen. Hva var det med denne Harry Hole som appellerte så sterkt? Var det posisjonen som antihelt: idealistisk og kalkulert, men samtidig utilregnelig alkoholiker med dragning mot faenskap? En kombinasjon som lett kan gi svake knær til den grønne ungdommen. Disse samtalene om kriminallitteraturen ledet ofte ut i diskusjon om triviallitteratur versus høyverdig skjønnlitteratur, og beveget seg derfra videre ut i vage forsøk på å fange essensen av hva litterær kvalitet faktisk er.
Jeg ble aldri medlem av fanklubben, men jeg har heller aldri klart å legge Harry Hole fra meg. For samtidig som jeg var sikker i min sak på at jeg var uenig, hadde jeg ikke noe empirisk belegg for motstanden jeg følte. Man skal vokte seg fra og å komme med fordommer mot det man ikke kjenner til og jeg hadde ikke lest en eneste bok om Harry Hole. Jeg hadde faktisk ikke lest en eneste krimbok. Ergo, jeg hadde egentlig ingen sak. Så når Litterært Kollektiv skulle skrive påskebokanbefalinger tenkte jeg at tiden var inne for å konfrontere mitt spøkelse.
En solfylt aprildag satte jeg med ned med Flagggermusmannen, Jo Nesbøs første bok i serien om Harry Hole. Jeg trengte ikke bla tre sider engang før jeg fikk mine fordommer bekreftet: Harry Hole, stålmannen med så lite tålmodighet at han ikke kan stå i kø til Operahuset uten å få lyst til å slå. Den utilregnelig hardhausen som tro det eller ei, etter 100 sider og nedleggelsen av sitt kvinnelige seksualobjekt, viser seg å være myk som ei luftig pute på innsida. Jeg kunne heller ikke unngå å vri meg litt i stolen over gjennomgående kunstig dialogføring og klisjefylt frasering idet Jo Nesbø bretter frem sitt opp-nedbilde av den solfylte turistbyen Sidney.
Hole har blitt sendt “Down Under” for å hjelpe politiet med å oppklare drapet på den avdanka norske realitykjendisen Inger Holter. Via den australske politimannen Andrew Kensington kommer Hole i kontakt med Sydneys underverden: et bredt nettverk av horer, halliker, transer, klovner og pushere. Mest sentralt står bekjentskapene han knytter til Andrew, bokseren Robin Toowoomba og den tidligere fallskjermhopperen og nå uteliggeren Joseph. De er alle tre aboriginere, en etnisk gruppe som Hole i utgangspunktet har få kunnskaper om. Men der Hole kommer til kort, går Andrew, Joseph og Toowoomba grundig til verks og bretter ut om Australias kulturhistorie, og herunder Australias undertrykkelse av aboriginere. Bokens forteller har innimellom en lignende didaktisk rolle, og forklarer fremmedord og fyller inn der hvor Hole kommer til kort.
Innimellom finner vi også metakommentarer som blant annet problematiserer kriminallitteraturen som sjanger og løfter undertegnedes inntrykk betraktelig: “Folk elsker det. Folk har alltid elsket offentlige henrettelser. Vet du hvor mange repriser av Kennedy-mordet amerikanske TV-stasjoner kjører til sammen hvert år?” (Nesbø, 1999: 27). Sitatet diskuterer voldens sensasjonelle tiltreknikskraft på folkemassene, og herunder kan vi også lese inn kriminallitteraturens vold. Slik skriver Nesbø frem et bile av krimleserne som sensasjonslystne sauer på evig jag etter den sublime opplevelsen. Om vi leser litt mellom linjene kan vi si at Nesbø med dette stiller oss et spørsmål som ikke har vært fremmed for det offentlige ordskiftet: spiller det noen rolle hva vi leser, så lenge vi leser?
Som litteraturstudent er jeg fostret til å tro at litteraturen må ha en oppgave utover det å være underholdende. Har krimmen en slik oppgave? Har vi noe å lære av Flaggermusmannen? Er det i det hele tatt med utgangspunkt i disse premissene man skal tilnærme seg kriminallitteraturen? Jeg er en tilhenger av at litteraturen skal ha en oppgave som strekker seg utover det å være ren underholdning, men jeg er også en tilhenger av lesegleden. Det intellektuelle arbeidet skal ikke blokkere for den lesende lysten, det bankende hjerte og den dirrende spenningen. Denne unike opplevelsen og samholdet som bare kan oppstå mellom deg og boken. Igjen må jeg vende tilbake til Harry Holes fanklubb og våre diffuse forsøk på å fange essensen av litterær kvalitet. For når jeg tenker tilbake så var det kanskje lesegleden vi mindre suksessfullt forsøkte å sette ord på, og tilla en sentral plass i vår opplevelse av litteratur. Lesegleden som unndrar seg ethvert nytteperspektiv, og bare er. En verdi som kan være lett å glemme.
Opp mot påskeferien introduserer vi i Litterært Kollektiv mulig påskelesning under vår vignett “Fra bokhylla til”!
Kanskje får du noe tips til hva som kan være med i påskesekken?
Fra bokhylla til Åshild: “Den hemmelige historien”
Fra bokhylla til Einar: En festkaramell av en krim
Fra bokhylla til Andrine: Å lese eller ikke lese krim?
Fra bokhylla til Hanna: “Alt er mitt”
Fra bokhylla til Siri: Krimmens Hemingway
Fra bokhylla til Andrea: “Tretten makabre fortellinger”