– Ei lesning av Pedro Carmona-Alvarez’ Refrenger
Lest av Johannes Tessem Jystad
Pedro Carmona-Alvarez’ ferske essaysamling Refrenger er en samtale mellom chilenske sangere og eksilanter, Bob Dylan og Bruce Springsteen, meksikanske narkobaroner og spøkelser. Ved bordet står en ledig stol, hvor leseren kan slå seg ned.
Mitt første møte med Carmona-Alvarez’ litteratur kom med romanen Rust (2009). Det er en hardtslående murstein av en bok, som blander emnene musikk, populærkultur, ungdomstid, vennskap, detektivroman og latinamerikansk historie, alt sammen i en forvirrende, original og spennende forening. Rust er en av mine favorittbøker, og kan varmt anbefales til alle litteratur- og musikkinteresserte. Som i all god litteratur, var det imidlertid mye jeg ikke forstod av denne boken, og jeg ble heller ikke klokere da jeg gikk til Carmona-Alvarez’ poesiutgivelser Clown Town (2002) og Prinsens Gate (2004). For dette forfatterskapet er proppfullt av spøkelser og skygger, av forsvinninger og lik, av samtaler med døde onkler og tanter, av savn og minner om søstre, brødre, barn, ektefeller, elskere og venner. Som en rød tråd mellom disse mystiske karakterene, går praten om musikk og kunst. Carmona-Alvarez’ forfatterskap preges på denne måten av en klar tematisk sammenheng, og Refrenger er en videreføring av de problemstillingene som forfatteren tidligere har bearbeidet skjønnlitterært. Som forfatterskapet for øvrig, er Refrenger dessuten rik på referanser og allusjoner, så man bør gjøre sine hjemmelekser, før spøkelser kan bli virkelige.
Carmona-Alvarez’ litteratur blir nemlig mer forståelig så snart man ser den i sammenheng med hans egen historie. Forfatteren levde sine første ti år i Augusto Pinochets brutale militærdiktatur i Chile, før han og familien kom til Norge som politiske flyktninger på begynnelsen av 80-tallet. I Chile var det på denne tiden vanlig at mennesker ble torturert, at de forsvant og ble drept. I Norge kom de chilenske flyktningene til en ny virkelighet, med Coca Cola, skiturer og bandøvinger. Sentrale deler av Carmona-Alvarez’ forfatterskap kretser derfor rundt flukt og eksiltilværelse, men også rundt opplevelsen av fellesskap med millioner av knekte skjebner, tvunget på flukt. Eksilet kan altså fungere som en optikk vi kan se Carmona-Alvarez’ romaner og poesi gjennom. For hva gjør flukten fra land, folk, språk og kultur med et menneske? Hvordan oppleves det å måtte leve med flere identiteter, på to steder på en gang? I Carmona-Alvarez’ tidligere bøker har slike perspektiver fungert indirekte, som en klangbunn som handlingen utspiller seg over. I Refrenger skriver han derimot at han følte på behovet for å skrive om seg selv og sin families konkrete historier som flyktninger.
Refrenger er inndelt i fire deler, som passende nok er kalt side A, B, C og D, på samme måte som en gammeldags vinylplate. Og som i et godt konseptalbum, har de fire delene en tematisk sammenheng. Side A setter tonen for boken, med tekster om flukt, eksil, fortellinger og minner, side B tar for seg Latinamerikanske forfattere, side C handler om sanger, sangere og å synge, mens side D er en mørk og dyptborende avslutning, som tematiserer blant annet bønn, frelse, eksistensiell redsel, døden og det syttenårige diktaturet i Chile. Essayenes styrke ligger i forfatterens kulturelle overblikk og analytiske sensibilitet, kombinert med hans evne til innlevelse og personlige fortolkning av stoffet han arbeider med. Boken er full av gode eksempler på dette, og jeg likte særlig godt lesningene av den chilenske forfatteren Roberto Bolaño og av Bruce Springsteen. Også essayet Dream baby dream (en tittel som referer til en fantastisk Suicide-låt), viser hvordan musikk, politikk, historie, og det personlige veves sammen og skaper betydninger og fortellinger:
Vi hørte på Springsteens «Born in the U.S.A.» og
skjønte at den ikke handlet om patriotisme, men om en
hjemvendt vietnamveteran. Vi så Platoon og snakket
om Vietnamkrigen, om brennende kropper og napalm,
om gravplassene og likhaugene, om imperialismens
arroganse og alt det som lignet på det min far fortalte
meg om ved middagsbordet, som ikke hadde med Vietnam
å gjøre, som ikke hadde med Bob Dylan å gjøre,
men som var ekkoer, for den brennende kvinnen fra «A
Hard Rain’s A-Gonna Fall» dukket opp høsten 1986
da det chilenske politiet helte bensin over Carmen Gloria
Quintana og vennen Rodrigo Rojas de Negri før de
tente på og stakk av. Jeg kan ikke tro det, sa min mor
og gråt. Min far satt og så ut av vinduet i rekkehuset
i Odins vei, men jeg visste at det ikke var de fallende
bladene han så på. Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg
hørte på Dylan og så for meg grøfter og bensinkanner
og brennende ansikter. Hvor har du vært, spurte sangen?
Og som om jeg aldri hadde hørt linjen før, trådte
den nå frem med en helt ny kraft: «Where the executioner’s
face is always well hidden.» Jeg ble liggende å tenke på min fars
blikk, på de fallende bladene, på min mors gråt og på min egen, ‘
der jeg lå og beit i puta for at ingen skulle høre meg. Jeg hørte på
regnet som falt hardt utenfor vinduet, på sangen om ham som hadde
krysset alle disse merkelige plassene, sett alle disse grusomme
tingene, hørt all skriking og jamring og likevel kommet
seg igjennom det.
«I’ll know my song well before I start singin’», sang Bob Dylan.
Hva betyr det, å lære seg en sang godt?
Det betyr at man må høre den om og om igjen.
Synge den om og om igjen.
«En dag kom du ikke på skolen, bare». Slik føltes det for barndomsvennen som ble kalt Frosken, og som fortsatte sitt liv i Chile, uvitende om hvor det ble av vennen Pedro. Når Carmona-Alvarez får høre Froskens historie i voksen alder, åpner det nye rom i hans egen beretning om flukten. En flyktning er ikke bare en som reiser bort, men også en som er savnet et sted. Dette fremhever eksilantens dilemma: Han må finne opp seg selv på nytt, men samtidig kan han ikke glemme den han har vært. I en slik livssituasjon er fortellinger et sentralt element, og Carmona-Alvarez er en forfatter med stor interesse for fortellingene og gjenfortellingenes forskyvninger, forgreininger og forglemmelser. Med dette følger også meditasjoner over språkets kraft. Erfaringen med å være språkløs i et fremmed land, med å måtte gjøre et nytt språk til sitt eget, er følgelig en tematisk bærebjelke i Refrenger. Tospråklighet er for Carmona-Alvarez å være bevisst på hvordan et språk er skrudd sammen, og på hvordan forskjellige språk er skrudd sammen forskjellig.
Besettelsen med språk gjør Carmona-Alvarez i stand til å gå bak ord og setninger – språkets overflate – og undersøke hvordan ulike virkeligheter skrus sammen. I denne sammenhengen er han en briljant formidler og fortolker av alt fra Latinamerikanske forfattere og folkemusikere som Gabriel García Márquez, Julio Cortázar, Mercedes Sosa og Violeta Parra, til populærkulturelle, vestlige musikere som Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen.
At fortellinger om eksil- og flyktningetilværelser er brennaktuelle i dag, er nesten unødvendig å si. I Refrenger lar Carmona-Alvarez leseren ta del i det menneskelige og universelle i denne tematikken: ikke alle har flyktet fra sitt hjem, men alle kan prøve å forstå hvordan det kjennes. Sanger og fortellinger kan også emigrere, til og med på tvers av tid og rom. I kraft av dette lar de oss oppleve det umulige: samtaler med fortiden og forlatte steder, med oss selv slik vi var, med døde venner og bortglemte skjebner. Finnes det spøkelser, spør Carmona-Alvarez. Klart det gjør, svarer jeg.