– Ei lesning av Eivind Buenes Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet
Lest av Siri Aurland Bredesen
I dagene jeg fullfører Eivind Buenes essaysamling Nye privilegier – Essay om
oppmerksomhet, snakker de på radioen om å bygge vindmølleparker som kan
forsyne oljeplattformer med kortreist og miljøvennlig strøm i Norge. Ideen
om dette høres jo unektelig ut som et godt tiltak i riktig retning. Og vi kunne
stoppa der og vært fornøyde med innsatsen. Men, er det da tilstrekkelig
nok? Nei. Miljøproblemene til oljebransja (og resten av verden) er ikke løst
ved miljøvennlig strømforsyning, men det stilner kanskje noen kritikere. Og
her ligger kjerna i et av vår tids store problemer, et problem som også danner
utgangspunktet for diskusjon i flere av essayene: Vi løser ikke nødvendigvis
de viktige problemene med de riktige handlingene, sjøl om vi veit vi burde
agere. Vi har tillatt og tillater fortsatt at den politiske, sosiale, økonomiske og
globale agendaen settes av penger, makt og kortsiktige tenkere. Jeg kan ikke
annet enn å tenke at denne saken kunne passa rett inn i essaysamlinga
til Buene, den er nemlig et klassisk eksempel på at handlingene våre kan gi en
falsk følelse av at vi bidrar. Og Buene river av deg det sløret der ganske fort og
kaster de tåpelige rettferdiggjøringsargumentene over bord.
Essaysamlinga er delt inn i tre deler med tre essay i hver. Stilen til Buene er
nøktern, med innslag av både skjønnlitterære verktøy og akademisk diskusjon.
Den røde tråden i samlinga er oppmerksomheten, og Buene påkaller denne hos
leseren – både for egen sjelelig utvikling og for kulturen, men også for ikke å la
verden gå under på vår vakt. Åpningsessayet “En kritikk av smartlivet” kretser
om aktuelle og storpolitiske tema som dette, og i bakgrunnen resonnerer
spørsmålet vi alle er litt redde for å stille: Hvem er det som egentlig tar
beslutningene, og med hvilke hensyn? Forbrukeren er privilegert og bortskjemt
av teknologiselskapene og politikerne. Vi trenger i grunn ikke gjøre så mye
sjøl lenger om vi ikke absolutt vil, og om vi vil, så har alle de brukervennlige
løsningene hist og pist gjort det vanskeligere å skulle delta i samfunnet på
gamlemåten. Det gjør oss til tapere på to måter: Vi setter på oss skylappene og
koser oss på sofaen med smarttelefonene våre, mens beslutningstakerne sender
bombefly til Libya og tar tida på Amazon sine arbeidstakere, men vi taper også i
maktspillet hvor penger og kontakter regjerer og skaffer gjennomslagskraft. At
Erna Solberg flyr med god samvittighet og Carl I. Hagen kan fornekte klimakrisa
i beste sendetid, vitner om at noen med uetiske interesser i klimasaken har
snakka sammen, kanskje mens vi spilte Candy Crush.
Mye av det vi foretar oss på nett har altså like mye substans og tyngde
som det nettet sjøl består av, og er laga for å passe en travel hverdag hvor
oppmerksomhetsspennet vårt er omtrent likt en unge sitt. Dette tillater ei
overkjøring av oss, og politikeres tru på teknologien tillater mer makt til private
selskap med antroposentriske og kapitalistiske interesser. Buene skriver: ”Når
det politiske handlingsrommet blir bestemt av systemene, og ikke omvendt,
innebærer implementering av ny teknologi at vi gir fra oss demokratisk
kontroll over politiske beslutninger. I bytte mot hva? Effektivitet. Forenkling.”
Forenkling blir på sin side ansett som et gode. Fiks ferdige og fine løsninger er
svær valuta på markedet. Eivind Buene slår derfor et slag for oppmerksomheta,
kjedsomheta, lesinga og lyttinga – det å løfte blikket opp fra skjermen og
innover. Han går i bresjen for togets suggerende tsj-tsj-lyder, for de lange
komposisjonene hvor musikk jobber i kategorier som “tilstedeværelse” snarere
enn “underholdning”, for de lange passasjene i bøkene til David Foster Wallace
om informasjonssamfunnet hvor ordrikheten blir en måte å tvinge leseren til
å roe seg ned og ta seg god tid. For oppmerksomheta vår er stadig utfordra av
ting rundt oss.
Det er stadig noe nytt på markedet: en ny app, en ny funksjon, en enklere
måte å få unna hverdagen og leve på. Hvordan vi omgir oss med disse nye
teknologiene har mye å si for utviklinga av dem. Det meste foregår på Internett,
trådlaust flytende mellom øra våre, umulig å se uten en skjerm, men allikevel
altoppslukende og hverdagsstrukturerende for så mange av oss. Verdens
beste oppfinnelse, verdens største tidssluk og bota mot kjedsomheta er bare
et tastetrykk unna, men det er også kanskje det som vil føre oss alle inn i
forglemmelsens salighet. Buene skriver:
Dette er endringer som skjærer tvers igjennom psykologi, sosialitet, urbanisme,
økologi, og som gjør at tilværelsen uttrykkes på radikalt nye måter. Konsum
kan gjennomføres tankeløst, i ordets egentlige forstand, uten friksjon mellom
følelsen av et behov og muligheten for øyeblikkelig behovtilfredsstillelse – og
uten tanke på hvilke omkostninger det fører med seg. Denne utviskingen av
refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser, gjør at vi får mindre
tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen
endres av ferdigpakkede løsninger som virker så skreddersydde for oss at vi
ikke bryr oss om at vi ikke kan påvirke dem i noen særlig grad.
Er Internettet vår tids Kool-Aid og blå pille, forkledd som søte memes eller
kjendisnyheter? Og hvor skadelig er det at forbrukeren setter seg til rette i
sofaen og lar selskapene styre og pushe innhold ut til massene ukritisk? Hva får
vi gjort? Disse spørsmålene setter Buene på dagsorden i samlinga, med gode
refleksjoner, stødig penn og interessante samtalepartnere gjennomgående i
samlinga. Han nærleser og nærlytter for oss, tar oss med ut på reise, viser fram
gleden i de små tinga, gir rom for egen refleksjon, og styrer unna moralismen.
Nye privilegier – Essay om oppmerksomhet blei slik en ypping til kamp og ei
sårt trengt rød pille i distraksjonens tid for denne smarttelefonbrukeren.