La oss ta en rast i solveggen, en liten pust i bakken fra den pågående Bjerke-debatten, og heller nyte en litterær blodappelsin, et stykke kvikk-lunsj servert av Bjerke i form av en bok.
Døde menn går i land er utgitt under pseudonymet Bernhard Borge, og Bjerke skrev den sammen med Bjørn Carling. Borge kjenner vi fra de tre foregående kriminalromanene til Bjerke, da både som forfatter og deltager i hendelsene. I Døde menn går i land opptrer han dog bare som skyggeforfatter for vår hovedperson Paul Rickert. Dette skaper en nydelig rammefortelling som kaster det første sløret av usikkerhet over tingenes faktiske tilstand.
Paul Rickert presenterer seg som et troverdig sannhetsvitne ved at han “fra naturens hånd er et komplett fantasiløst menneske, [og ville] aldri kunnet finne på noe slikt som dette”. Det tror vi også på, for boken er alt annet enn fantasiløs. Den gjør uanstrengte hopp mellom det fast sanselige og det uhåndgripelig mystiske, ofte bare med hint og stemningsbruk, men også med svalestup ned i den sorteste gryte hvor skodda velter tjukk over kanten.
Boka forsyner seg med begge hender fra skuffa med litterære virkemidler, troper og sjargong fra kriminallitteraturen. Vi møter en urban vennegjeng fra Oslo Vest i 1938, som reiser ut til et herskapshus på Sørlandet som vennegjengens velhavende playboy har investert i. Det hviler en verdensvant atmosfære i gjengen, med en så monden og nonsjalant frydefull dialog at det vil springe kattelabber og gåsunger fra hver en kvist der du sitter og leser. Bjerke følger opp en slik Agatha Christie-åpning med en trøkk seksten av en Conan Doyle-pastisj, når det viser seg at det er knyttet et gammelt sagn til eiendommen, og der det mangler en kjempehund fra Baskervilles moore finner vi en unormalt stor katt med lysende øyne fra Heilandet.
Som tittelen tilsier er det ikke bare den sjarmerende vennegjengen som går i land ved feriestedet. Surklende, sjøvannsfylte slagstøvler spaserer mellom pentagrammer og okkulte symboler, selvfølgelig bak låste dører. Det mangler altså ikke på mystikk og uforklarlige hendelser, og et av de uttalte foreleggene for boka er John Dickson Carrs Sort messe.
Knut Nærum nevner i forordet til en nyere utgave at “Krim er den siste litterære sjanger som holder seg med klassiske formkrav”, og boka er forøvrig mektig klar over hvilken sjanger den skriver seg inn i. Selv karakterene er vel vitende om dette, som da skeptikeren Tancred Cappelen-Jensen i første kapittel omtaler sagnet om eiendommen som “det gamle, uhyggelige sagnet som fortelles i den lune peiskroken i første kapitel, mens oktoberregnet pisker mot rutene”. Dette er forøvrig et godt bilde kontrastene som gjør at denne boka fungerer så godt som den gjør. Vi omhylles av vennegjengens og stedets tilsynelatende ugjennomtrengelige hygge, før vi innser at det har sneket seg en stenk av uhygge inn under dørsprekken.
Da jeg leste denne boka første gang var jeg nok tolv år, og siden den gang har Andre Bjerke hatt fast plass i bokhylla mi. Den nevner nok litterære verker til å kunne ses på som en kanon i seg selv, og mye av det jeg leste den gangen var henta fra litteraturen som ble omtalt med den største selvfølgelighet i denne boka. Etter dette har jeg også lest den igjen flere ganger, og en slik stemning finner man ikke noen andre steder. Så, om du skal ha med deg én bok på påskeferie, så kan du ta med deg denne, og fryde deg over å ha med den beste nødprovianten noen kan håpe å ha på fjellet.
Opp mot påskeferien introduserer vi i Litterært Kollektiv mulig påskelesning under vår vignett “Fra bokhylla til”!
Kanskje får du noe tips til hva som kan være med i påskesekken?
Fra bokhylla til Åshild: “Den hemmelige historien”
Fra bokhylla til Einar: En festkaramell av en krim
Fra bokhylla til Andrine: Å lese eller ikke lese krim?
Fra bokhylla til Hanna: “Alt er mitt”
Fra bokhylla til Siri: Krimmens Hemingway
Fra bokhylla til Andrea: “Tretten makabre fortellinger”