Tekst av Ingrid Lending
Det er onsdag. Høsten har så vidt begynt å innta i Trondheim, og luften bærer tegn på at mørket snart vil begynne å melde sin ankomst tidligere enn før. Klokka er kvart på sju, og sakte, men sikkert begynner foajeen i Trøndelag Teater å fylle seg opp. (I den grad det er mulig i disse tider.) Jeg hører snakk om at det i år er fire deltakere, det er færre enn det pleier å være. Det er likevel mange som ønsker å være en del av kvelden, for når klokka nærmer seg sju, er det ikke mange ledige stoler igjen.
Åshild fra Litterært Kollektiv går opp på scenen og ønsker velkommen, og minner oss på å holde avstand. Mens hun sier det, og idet jeg selv blir bevisst på avstanden mellom meg og de som er rundt meg, undrer jeg over hvordan jeg kan føle en sånn nærhet til mennesker jeg ikke kjenner; og hvordan jeg kan føle meg hjemme her selv om jeg aldri har vært her før. Det er noe med stemningen. Noe med vissheten om at jeg skal få høre andre formidle ord de har skrevet. Vissheten om at de andre også er her for å høre på deltakerne. Forventingene om opplevelsen som ligger foran, og ordene vi skal høre, binder oss sammen.
Trond Wiger inntar scenen, og Midtnorsk delfinale i NM Poesislam 2020 er offisielt i gang. Han spør om noen har vært her før, og et felles ja fra dem det gjelder høres utover lokalet. Trond spør igjen, i håp om at svaret skal bli høyere, og spør deretter om det er noen som ikke har vært her før, og får et svar i det volumet han ønsker. Han forklarer hva poesislam går ut på, hvordan poengsystemet fungerer, og at kveldens vinner vil få dra til Oslo for å delta i NM i poesislam. Han påpeker også at dersom det er noen i lokalet som angrer på at de ikke meldte seg på, så har de fremdeles mulighet til å hive seg på nå.
Kari Anne Bye er første person ut. Jeg ser meg rundt i lokalet idet hun begynner å fremføre diktet Materialfilosofi. Publikum lytter oppmerksomt. Ei kvinne sitter fremoverlent med et åpent blikk, som for å ta inn alt hun hører Kari Anne si. Stemmen hennes er stødig idet hun fremfører ordene. De blir tatt godt imot av publikum, som applauderer henne idet hun avslutter diktet og går av scenen.
Bjørn Jansen kommer på scenen etterpå. Han har en bok under armen, men ser ikke ned. Han snakker sakte og rolig om det langsomme samfunnet. En annen type stillhet sprer seg i lokalet, som om alle lytter med alt de er. Det er som om ingen puster. Som om lyden av det skulle kunne hindre oss i å ta innover oss alt Bjørn formidler.
Stemningen får enda et skifte igjen idet Kristoffer Spender begynner fremføringen sin. Han er dansk og jeg ser at noen konsentrerer seg for å forstå hva han sier. Underveis er det noen som flirer litt. Kanskje fordi de kjenner seg igjen i det han sier, eller fordi de ser for seg det han forteller om.
Den siste deltakeren er Ingrid Bjørnstad. Hun deler et dikt om hva hun savner nå i disse tider hvor korona har forandret på hvordan vi lever. For eksempel lange forelesninger, klemmer fra vennene hennes, frihet fra frykten av å smitte noen. Hvert ord hun sier treffer meg. Det er noe sårt i det, men samtidig noe fint. Noen i publikum ler, jeg ser mange som smiler, og igjen kjenner jeg på en fellesskapsfølelse. Alle skjønner hva hun mener. Alle vet at verden er annerledes nå.
I pausen går praten løst. Deltakerne gir hverandre oppmuntring, skryter av hverandre, mingler litt, men ikke mer enn hva som er forsvarlig. Skumringen har begynt å legge seg over kvelden, og jo mørkere det blir ute, desto lysere blir vi, og jeg ser flere utenfor som kikker inn idet de går forbi de store vinduene. En mann stryker sin kjære over håret før hånda hans hviler på ryggen hennes. Ved siden av meg er det venninnebord, og de prater og ler, og virker tilfredse.
Omsider er vi i gang igjen, samme rekkefølge som forrige runde. Kari Anne starter med et dikt om nostalgi, med ordene «med høsten kom lufta med fortida mot meg». Nå er det jeg som sitter helt stille, og prøver å absorbere alle ordene hennes. De treffer meg. Det er sånn jeg føler det hver høst. Bjørn Jansen kommer opp på scenen etterpå. Han står med hodet på skakke, blar til neste side i boka uten å se ned, som om alt han formidler allerede finnes i ham. Kristoffer Spender sier at sitt neste dikt er for alle dem som lurer på hva kjærlighet dufter, og formidler så at den blant annet lukter som stearinlys; som spagetti; kaffe på senga; nye biler; spissede blyanter og nyslått gress. Ingrid Bjørnstad avslutter runden med diktet Ære være Frank Goree, som døde da Titanic gikk under.
Den tredje runden er det poengsummen som bestemmer rekkefølge, og Trond Wiger står på scenen og underholder oss mens poengene telles. Tilfeldigvis blir rekkefølge det samme som de to forrige rundene, og deltakerne tar oss med på en siste runde av formidling av velformulerte ord som får oss til å til å flire, tenke og assosiere.
Etter siste runde er det tid for å telle poengene igjen, og det gir Trond Wiger en ny mulighet til å få skinne litt på scenen. Hanna fra Litterært Kollektiv og jeg morer oss av det han sier og den han er. Han skaper en god atmosfære. Omsider ber han deltakerne komme frem på scenen, og de stiller seg på en rekke foran, for å holde en meters avstand. En spenning sprer seg i rommet, og jeg lurer på hva deltakerne tenker der de står. Åshild kommer bort til Trond med et ark med resultatet, og Trond gjør seg klar til å avsløre det. Vi er klar til å klappe og juble uansett hva rekkefølge på navnene vil være.
Kari Anne tar ærefullt imot applausen hun får idet hun får fjerdeplass. Bjørn Jansen nikker og smiler som takk for tredjeplassen. Ingrid Bjørnstad stråler når hun får andreplass, og ansiktet til Kristoffer Spender blir et stort smil idet han innser at han går av med seieren. Sistnevnte får lov til å innta scenen en siste gang, for å fremføre enda et dikt.
Etter at Kristoffer blir applaudert en siste gang, avsluttes kvelden. Lokalet tømmes sakte, men sikkert for folk, og de som er igjen begynner å rydde bort bord og stoler. Jeg gjør meg også klar til å gå. Jeg er fylt opp av ordene fra deltakerne, og idet jeg rusler til bussen, tenker jeg på poesien, og på hvordan den både kan føre oss til nye steder, og samtidig lede oss hjem.
