Tekst: Sara Gilsdottir
Foto: Sofie Jordheim
Etter å ha studert ved forfatterstudiet i Tromsø, debuterte Sara Sølberg med boken Seismiske smell i 2016 – en bok som vever sammen kropp, poesi og hav på en så imponerende måte at den ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris. I sin begrunnelse skrev juryen blant annet at «det er ein stille, krevande, performativ og vakker tekst Sølberg har skapt. Klimakrisa og enkeltindividets sårbarheit, parallellitetane mellom menneske og natur, løpet og graver gjennom romanen».
Den absolutt beste måten å lære mer om en enestående bok om havet er naturligvis å ta med seg forfatteren, hennes venn fra forfatterstudiet, en hel haug pledd, kaffe og rundt 20 trivelige personer på en sjarmerende sightseeing-båt en søndags ettermiddag. Etter å ha møtt opp på Ravnkloa og gått ombord i båten, tøffet vi ut i nydelige Trondheimsfjorden, der Sara Sølberg og hennes muntre forfatterstudie-venninne og samtalens leder Anne Dorte Lunås, var klare for å snakke om Seismiske smell. Scenen bestod av to stoler plassert fremst i den avlange båten, og publikum var plassert nærme nok til at det hele ble en intim og hyggelig affære.
Kompromissløst prosjekt
Utgangspunktet for boken, forklarte Sølberg, var at hun hadde skrevet flere korte tekster og merket en rød tråd: mange av dem omhandlet havet. Samtalen foregikk i stor grad som et intervju ispedd opplesninger fra boken, som er like unik utenpå som den er inni. For i motsetning til de fleste andre bøker, har ikke coveret til Seismiske smell verken forfatterens navn eller verkets tittel skrevet på forsiden. Bokprosjektet ble betegnet som «kompromissløst» av samtalelederen, som lurte på hva det skumleste med å gi ut en slik bok var. Sølberg svarte at hun ikke syns det var spesielt skummelt. Hun satte derimot stor pris på at hun fikk viljen sin hele veien, og at boken ble akkurat slik hun selv hadde sett for seg.
Også innholdet i boken avviker fra det man normalt ser når man åpner et skjønnlitterært verk. Bokens sider er todelte og inneholder parallelle historier ‒ nederst på sidene går en kontinuerlig løpende historie bestående av korte setninger, mens den øvre halvdelen av sidene er viet til en litt lengre og mer oppstykket tekst. Selv har Sølberg gitt uttrykk for at man kan lese teksten slik man ønsker, og at hun skrev tekstene parallelt. Hun hadde sett en dokumentar om dykkere, og syns de snakket på en måte som hørtes fint ut, som resulterte i at små sitater fra denne filmen fikk plass nederst på sidene.
Boken klarer fint å unngå klisjeene, argumenterte Lunås, og undret på hvordan forfatteren klarte dette. Sølberg svarte at hun bare skrev det hun skrev, noe som fikk samtalelederen til å konkludere med at forfatteren må ha en innebygd klisjéradar.
Et aktuelt begre
p
Utover i samtalen dukket det opp et ord som for meg var helt nytt – økopoesi. Ordet er i utgangspunktet ganske selvforklarende, men i tilfelle jeg skulle ha misforstått noe sjekket jeg med min gode venn Google og fant følgende definisjon:
Økopoesi vektlegger litterære og etiske problemfelt der naturens skjønnhet kontrasteres mot menneskelig ansvar og økologiske skadevirkninger, og der emner som klimaendringer, utdødde dyrearter, forurensning og andre globale miljøspørsmål får en framtredende plass.
Ordet ble nevnt da Anne Dorte pekte på bokens relevans og spurte om det var et bevisst valg av forfatteren å skrive økopoesi, hvilket Sara Sølberg kunne avkrefte – «jeg skriver om det jeg bryr meg om, og da ville det vært rart å ikke skrive om havet». Spørsmålet ble fulgt opp med hvorfor hun brukte poesi heller enn å gå til verks med åpenbar 
kritikk. Sølberg svarte at hun ikke ønsker å presse sine egne meninger over hodet til folk, men heller bruke boken til å informere – desto mer kunnskap folk får om dette emnet, desto bedre.
Skriveprosessen
I tillegg til det litterære, fikk publikum også et innsyn i selve skrive- og utgivelsesprosessen,
noe som var interessant for oss som ikk
e har utgitt bøker eller vært involvert i slike prosedyrer. Blant annet forklarte Sølberg at det har blitt gjort enorme endringer i boken fra den først ble skrevet og til lanseringen var klar, og at den første teksten man blir introdusert til når man åpner boka egentlig var den siste hun skrev.
Boken inneholder mye fakta, og da Lunås spurte hvordan hun hadde turt å skrive en så faktabasert bok, svarte forfatteren at hun leste seg opp, dobbelt- og trippelsjekket faktaene, og la mye arbeid i faktasjekk. Sølberg lurte også på om hun skulle få en fagperson til å lese gjennom, men forlaget mente det gikk fint uten.
Da samtalen gikk mot slutten ble det åpnet for spørsmål fra publikum. Hvilke forfattere Sølberg lot seg inspirere av var et av dem, og Tor Ulven, Stig Sæterbakken, Inger Christensen og Herman Melville ble nevnt. Hun fortalte også at hun for tiden leser mye samtidspoesi (særlig svensk og nordisk) før praten tok slutt.
Det var tydelig at arrangementet hadde resultert i et økt engasjement blant de besøkende, og samtalene fløt like stødig som båten i løpet av de femten minuttene som gjenstod før vi var tilbake i havn. Mange benyttet seg av muligheten til å bli en bok, autograf og selfie rikere, og da vi ankom Ravnkloa kunne jeg si meg svært godt fornøyd med den desidert fineste og mest lærerike søndagen hittil i år.