På den andre dagen av Ugress gjorde publikum seg klare for en kveld hvor litteratur skulle settes i sammenheng med politikk, kritikk, myter og musikk.
Skrevet av Edith Emilie Backer-Owe og Guro Slåstad
Foto: Ida Nilsen Hidle
Litteratur + politikk
Litteraturviter Ingri 
Løkholm Ramberg innledet samtalen mellom poet Ingvild Lothe og forfatter og redaktør Martine Johansen, med å spørre om resignasjon er et viktig stikkord for unge forfattere i dag. Både Johansen og Lothe var enige om at resignasjonen i samtidslitteraturen skyldes en frustrasjon unge i dag føler som følge av manglende skillelinjer; man har frie tøyler opptil et visst punkt, hvor mange opplever vanskeligheter knyttet til å få seg jobb, leilighet, fast partner og rett og slett «bli voksen».
Mens noen kritikere anser skandinavisk litteratur som navlebeskuende, snakker andre om en ny sosial vending. Johansen beskrev seg selv som en «hyperpolitisk person». For henne gir det derfor mening å skrive om manglene i kapitalismen som politisk system i romanen Hvite jenter kan ikke synge blues, og å trekke veksler mellom det politiske og det litterære i sin slampoesi. For Lothe har mottakelsen av diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt kanskje vært mer politisk enn selve diktningen. Hun fortalte at hensikten i samlingen var å portrettere en ung kvinne og hennes erfaringer med dårlige seksuelle relasjoner, men at hun også skjønner at folk kan oppfatte verket som feministisk, selv om hun ikke nødvendigvis hadde en intensjon om å være det.
Litteraturens politiske potensial i den nye digitale levealderen var også et viktig tema i samtalen. Hvilken innvirkning har sosiale medier med tanke på litteraturens politiske potensial? Det positive er at man kan nå ut til flere enn tidligere. Lothe forteller at hun har blitt kontaktet av lesere som har blitt introdusert til diktsamlingen hennes gjennom Instagram. Hun tror poesien har større sjanse til å overleve enn romanen i fremtiden, nettopp på grunn av nye plattformer for litteraturen. Mens romanen krever at man slår av sosiale medier, gjør sosiale medier det enklere å publisere dikt. Et viktig spørsmål til ettertanke er om politisk litteratur må være kortfattet for å nå ut til leserne. Johansen mente at utviklingen av sosiale medier som en viktig plattform for litteratur vil kreve mer tilstedeværelse fra forfatteren. Dette ser hun på som positivt. Forfattere kan ikke lengre være verdensfjerne, men må i stedet møte leserne. Det kan føre til at litteraturen blir mer synlig, og får større påvirkningskraft.
Litteratur + kritikk
I samtalen om «Litteratur + kritikk» møtte vi litteraturkritiker i Morgenbladet, Olaf Haagensen, som ble kåret til årets kritiker i 2016, og Frode Lerum Boasson, universitetslektor ved NTNU. Haagensen startet med å forklare rammene som en kritiker har: Det gjelder å finne ut hvilke bøker som er interessante å skrive om, og helst gjøre det fort. Hvorvidt en bok er interessant eller ikke, handler om hva folk snakker om og hva folk forventer. Som kritiker må man gripe tak i de viktigste bøkene, og på den måten har man mulighet til å forme samtalen rundt temaene bøkene fremmer.
Litteraturforskerne ser ofte på mindre «kjent» litteratur. De er også opptatt av å trekke historiske linjer. Boasson poengterte at ingenting er egentlig nytt, og at forskerne ønsker å skape en historisk hukommelse. Når det kommer til nyere litteratur ser ikke nødvendigvis litteraturforskerne på kvalitet, men på andre egenskaper ved verket som kan være interessant, kunne han fortelle.
Haagensen og Boasson snakket også om hvorfor litteraturforskerne i dag ikke opptrer oftere i spaltene. Boasson nevnte at tidligere ble litteraturkritikk og litteraturvitenskap skrevet av akademikere, men nå er skillet mellom dem tydeligere. Trenger det være slik? Både litteraturforskere og litteraturkritikerne har akademisk bakgrunn, og der kritikerne gjerne vil
leve i nuet, er forskerne er litt redde for det. Det betaler seg for lite.
Myter om litteratur +
I kveldens avsluttende debatt diskuterte de fire paneldeltakerne myter som har preget den litterære diskusjonen de senere årene.
Ramberg førte ordet mellom det som ble en uventet inndeling mellom de ”gamle” lærde, Haagensen og Boasson,
og de unge forfatterne, Lothe og Johansen.
Myte 1: – Er den norske den norske samtidslitteraturen seg selv nok, eller mangler den politisk spre
ngkraft?
Johansen var den første til å ta ordet: Hun undret seg over at forfattere har kommet i en særstilling i forhold til andre kunstnere når det gjelder å analysere samfunnet og avgi en dom om samtida. Lothe ga uttrykk for en frustrasjon over at diskusjonen om samtidslitteraturen ofte dreier seg mer om hva som kan føres direkte tilbake til forfatterens liv i et verk, enn selve verket. Boasson var derimot opptatt av at fokuset i norsk litteraturkritikk og akademia de siste 60 årene har vært at god litteratur er ideologiavslørende. Når forfattere begynner å skrive litteratur som ikke direkte omhandler politiske spørsmål, må man revurdere måten å lese på. Ifølge Haagensen skyldes overlevelsesevnen til myten at pressen og akademia har lent seg på kritiske klisjeer som fører til at man kanskje ikke ser mangfoldet i den norske samtidslitteraturen. Dermed flyttet samtalen seg over fra spørsmålet om «navlebeskuende skriving» til «navlebeskuende lesning»: Hvordan kan vi finne nye måter å lese litteratur på som kanskje er mindre eksplisitt politisk
enn tidligere, men som likevel ikke er apolitisk?
Myte 2: – Skal litteraturen være et moralsk fristed?
For Lothe er skjønnlitteraturen et sted hvor man skal kunne få utløp for tanker og følelser uten at å bli angrepet for det. Johansen var enig, og mente det er kjedelig for både forfattere og lesere hvis litteraturen må være moralsk. For Boasson var imidlertid det å si at forfatteren er moralsk fritatt helt uakseptabelt: Litteraturen må omhandle normer eller verdier på et eller annet nivå for å være interessant. Det betyr likevel ikke at forfattere kun må si det moralsk riktige, noe både Johansen og Boasson var enige om. Det viktige er å skape debatt slik at litteraturen blir relevant. Haagensen tilbød kritikerperspektivet og konkluderte med at det til syvende og sist er den litterære kvaliteten som avgjør om et litterært verk får oppmerksomhet, ikke hvorvidt innholdet er moralsk eller ikke. Han mener spørsmålet om litteraturen skal sanksjoneres er en skinndebatt, fordi det er få i Norge som vil rokke ved friheten vi har tilskrevet litteraturen. I et slikt perspektiv gir litteraturen rom for å tenke, skrive og si ting på måter som ikke er mulig i samfunnet forøvrig.
Myte 3: – Platon hevdet at dikterkunsten ikke har noen viktig rolle i hans berømte Idealstat, likevel blir ofte forfattere bedt om å uttale seg i konkrete politiske saker. Hvor stor rolle har litteraturen i paneldeltakernes idealstat?
Her var det enighet om at det faktum at man har skrevet en litterær tekst, ikke bør gi automatisk talerett i offentligheten. Men, er man er flink til å formulere seg i fiksjonsform, kan det hende man også har viktige innspill i en samfunnsdebatt. Johansens samfunnsengasjement er for eksempel en av grunnene til at hun skriver. Boasson trakk fram spranget fra Wergeland og Bjørnson, som var liberale, til nazisten Hamsun, og konkluderte med at forfatterens rolle i det offentlige kommer helt an på hva forfatteren har å si, og om vi som samfunn ønsker å høre på det.
Myte 4: – Har forfatterne noen formening om hvem de skriver for? Er det i hovedsak borgerska
pet og øvre middelklasse som leser litteratur?
Johansen svarte at hun har ingen formening om hvem hun skriver for, men at hun har opplevd at eldre menn gjerne vil snakke med henne om Hvite jenter kan ikke synge blues, enda hun er en kvinnelig forfatter og romanen har ordet «jente» i tittelen. Lothe fortalte at hun skriver for de som har lyst til å lese det hun skriver. Boasson trodde derimot ikke på at forfattere ikke tenker på sine lesere. Han mente at svaret på spørsmålet avhenger av litteraturbegrepets definisjon. Er litteratur noe annet enn «folkelitteratur»? Og med det åpne spørsmålet om hva litteratur er, ble diskusjonen om mytene avsluttet.
Litteratur + musikk
«Jeg skal bygge et bevis på at universet ikke bare er uendelig utover, men også innover».
Universet, med poet Bård Torgersen og musiker Kenneth Ishak i spissen, ga publikum en spesiell og uforglemmelig opplevelse som avsluttet en flott litterær aften. Universet utforsket grensene mellom litteratur og musikk. Bård Torgersens innlevelse og følsomhet sammen med Kenneth Ishak nydelige, nytenkende melodier ga publikum en svevende følelse av å være på reise gjennom universet, samtidig med beina godt plantet på jorda. Tekstene var oppfinnsomme, og tok fatt i tankene vi mennesker har om verden og de rundt oss. Rundt i publikumet var det ikke manko på fascinerte ansikt og våkne øyne. Det var rett og slett en vakker konsert hvor universet ble klarere, men også mye, mye større.
