Tekst av Nina Svenne
Jeg visste ikke hva den planten het, men vi hadde en hjemme, en stor en. Nå står det en sånn plante der på scenen, en ganske liten Monstera, som en del av 70-tallsscenografien, den planta er visst på moten igjen. Et lunt, varmt lys over den gulbrune sofaen. Rødt persisk teppe under salongbordet, det hadde vi også. Det var James Lasts instrumentalversjoner av 60-tallshits som snurra på platespilleren i 70-tallsstua vår. Obladi. Og revyvisene til Einar Rose! Men før vi fikk platespiller, var det radioen. Den første sangen jeg lærte utenat var Lykkliga gatan sunget av Anna-Lena Löfgren, 1967. «Skall mellan dessa höga hus en dag, stiga en sång / Lika förunderlig och skön som den vi hört en gång.»
Vi sitter på sorte klappstoler og venter på at, ja, der kommer dem: Nora Bilalovic Kulset som skal lede samtalen om teksta i musikken, hun setter seg i svingstolen. Pedro Carmona-Alvarez, Ingeborg Oktober og Eivind Buene dumper ned i sofaen på scenen. Hu Siri, fra Litterært Kollektiv, ynskjer vælkømmin på sin herlige Solør-dialekt og informerer om at kollektivet har produsert tre nye postkort for anledningen med tekster av Pedro, Ingeborg og Eivind, til salgs i salgsboden der a Sissel står, helt frivillig.
Etter en kjapp runde hvor folka på scenen introduserte seg sjøl (se om deltakerne i infoen om arrangementet her), var samtalens startskudd spørsmålet om teksta i musikken kan være sjangerdefinerende, om det fins tekstsjangere i musikken. Ganske rundt og rart, stort og åpent spørsmål, kanskje. Eivind slang seg utpå med eksempler fra både klassisk og popmusikk: Mozart ville ikke brukt trompet i et stykke, i popen må det rime, men poeter skriver ikke på rim.
Spørsmålet blei stående, mens Nora spurte oss, publikum, om noen huska den gang da de begynte å trykke teksten på innersleaven på coverne – ingen svarte… før hun nøda oss: Kom igjen. Jo jo, vi huska, noen av oss. Før det kom skjønte man ofte ikke teksten, men nå kunne man lese og høre. Unge skjønner jo ofte ikke teksten, sa Nora, (den engelske teksten da). Jeg må tenke på Hjalmar som Trond Viggo sang om. Med et lytteeksempel fortalte hun om en Paul McCartney-låt hun likte som ung, men først etter å ha hørt den igjen nylig, som voksen, hørte hun ordentlig på teksten og oppdaga og blei overraska over, hva låta handla om. Hun opplevde at teksten traff henne nå. Hun reflekterte over at teksten ga en annen opplevelse enn da hun bare hadde hørt på melodien. Pedro syns ikke teksten i McCartney-låta inneholdt så original innsikt, men når McCartney legger på lyden, melodien, intonasjonen – det er leveringen som utvider rommet. Derfor kan musikkpoesi vurderes ut fra litt andre kriterier enn bokpoesien. Seinere i samtalen kom han også innpå at det er utførelsen som gjelder, ørsmå ting som gjør at vi oppfatter det som kvalitet eller søppel. Eivind fulgte på og sa at tekster løfter seg i en sammenheng. Ingeborg snakka om at man komprimerer teksten til en stemning, at man kan pinpointe noe med teksten, for eksempel er det ofte at det bare er ei linje i en låt som treffer. Pedro: poesi er punkt, det er det ene ordet, den ene vendinga, et skarptrommeslag i en Sting-låt, og sammenligna dette med hva Roland Barthes skreiv om fotografiet.
Alle fire på scena hadde forberedt lytteeksempler. Det var Noras McCartney-låt, som eksempel på at vi ofte ikke forstår teksten. Pedro hadde med Lorelei av Cocteau Twins fra 1984. Låta har vokal, men det er ikke tekst som synges, bare lyder. Det gikk en stund før han oppdaga at det ikke var ord som blei sunget. Eivinds eksempel gikk også på dette med å forstå eller ikke forstå teksten. Han hadde med et rekviem av Cristóbal de Morales (som levde ca 1500-1553), hvor noen setninger på latin dras ut i tid, melismer kalles det, og sunget av et kor i et kirkerom gjør at alt flyter sammen i en deilig grøt av lyd. Eivind fortalte også at han hadde hørt på den i mange år før han sjekka hva teksten betydde. Det er jo en dødsmesse, men veldig vakker. Musikken jobber ofte med motsigelsesfylte uttrykk, sa han, musikk og følelser, det er ikke så enkelt.
Ingeborg: Tom Waits-sitat: «I like beautiful melodies telling me terrible things».
Nora: Tekst og musikk kan sprike total. Men fins det andre oppfatninger om forholdet lyd og følelse?
Ingeborg: I Japan bruker de moll for å uttrykke glede og dur er trist.
Eivind: I sentralafrikansk polyfoni finnes det ikke dur og moll, og for oss blir det umulig å avlese kodene og følelsene i den musikken. Vi har lært at musikk er følelser. Det vi tenker på som naturlig, at musikk er følelser, er kulturelt innlært, er kultur.
Nora: På Balkan går alt i moll.
Ingeborg: Aboriginerne bruker sanger for å lære seg kart i noe som kalles sanglinjer. I joiken er teksten ofte bare hoi-lo-lo-la, men med ulik lyd, rytme og toner uttrykkes personen, dyret eller stedet det joikes om.
Eivind: Opera er litt det samme, det synges på fransk og italiensk. Fonemene viskes ut, men vi skjønner hva det synges om likevel.
Hva med teksten i vestens største hit gjennom tidene; Chubby Checkers The Twist fra 1960, spurte Nora, intetsigende tull? Pedro sa at Let’s do the twist, eller rock’n’roll generelt oppfinner ungdommen. Låta handler egentlig om puling, den var lada på en annen måte da, enn den er for oss nå. Både Pedro og Eivind snakka om at populærmusikken blei vaska når den skulle presenteres for et hvitt publikum. Opprinnelig var den mer subversiv.
Ingeborgs lytteeksempel var Fru Johnsen, en Inger Lise Andersen-hit fra 1968. (Inger Lise Andersen, seinere gift Rypdal – Norges første popstjerne!) Låta handler om ei aleinemor som blir kalt inn til Tilsynet for høg moral, men det er henne som refser medlemmene i tilsynet for hykleri og dobbeltmoral og avslutter med «fordi min skjørtekant er nærmere den himmelen dere aldri kommer til». Låta skapte furore i Norge, rop om sensur, debattert helt opp til Stortinget, men den blei ikke sensurert. Ingeborg fortalte om en kar på plassen hun kommer fra som spilte låta på ungdomsklubben. Han fikk trussel om utvisning fra skolen hvis han spilte den en gang til.
Ja, hva med den politiske brodden i tekstene? Ingeborg fortalte om bestemora, at de pleide å lage sanger sjøl, ofte humoristiske. Og at før brukte man kampsanger for å skape samhold. I dag er vi mer individuelle og introverte. Men nå kommer miljølåtene, og fiskerivisene blir aktuelle igjen. Politiske låter kan ha en enorm glød i sin tid, sa Pedro, så falmer de, men så kan det skje at de rekontekstualiseres. For eksempel kom sanger fra den spanske borgerkrigen i bruk igjen i Latin-Amerika på 70-tallet. Eivind nevnte Til ungdommen som fikk ny betydning i forhold til tjueandre juli.
Etter samtalen var det åpent for spørsmål og kommentarer fra publikum. En kommentar var om Frank Zappa, at han skal ha sagt at tekst ikke spiller noen rolle, derfor skrev han bare tull. Men Eivind nevnte at Zappa var innkalt til sentatorfruenes høring i 1985, (en høring i Kongressen i USA hvor Zappa forsvarte seg og musikkbransjen mot Parents Music Resource Centers forslag om sensurering av musikkalbum på grunn av umoralsk innhold, og det var jo på grunn av på grunn av de obskøne låttekstene sine at Zappa var innkalt).
Masse annet spennende og interessant blei sagt av disse fire rause, kunnskapsrike personene på scena. Kom de til noen konklusjoner eller enighet om noe før de reiste seg fra det gulbrune 70-tallsmøblementet? At det er kunstig å skille mellom tekst og melodi. At musikk må ha en eller annen hook/krok, noe som tar en. Ofte er hooken en syntese mellom lyd og fonetikk, noen ganger er det teksten, andre ganger lyden man er opptatt av.
Nora nevnte et svensk forskningsprosjekt som undersøker hvordan ungdom påvirkes av gangsterrap og hermer det som fortelles i tekstene. Men vi er i mot sensur. Ingeborg: Reklame bruker tekst og musikk for å påvirke følelsene våre og ufarliggjøre ting, men da var tida ute for samtalen på Lokal Scenet.
At Yuccapalmen skulle komme på moten igjen, det hadde jeg håpa aldri skulle skje, men der står den ved siden av den fine Monasteraen i det gule scenelyset.
Siden Ugressfestivalen 2019 fortsatte i Thornæsparken dagen etter, har jeg lyst til å avslutte med en sangtekst skrevet av han som parken er oppkalt etter, Knut Olai Thornæs. Han var journalist, Arbeiderpartimann, og etter 1923; kommunist. Han skreiv teksten til en populær kampsang: Frem mot krigeraanden, også kjent som Antimilitaristisk sang, fra 1911. Sangen er et fast innslag i 1.mai-feiringa i Trondheim.
Hurra for teksta i musikken!
- Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari.
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri.
Ref,: Skjønt det er vi som bærer dagens byrder,
vi som legger krefter til,
så er det oss og våre de vil myrde,
når vi livets lykke kreve vil.
- Tro ikke dem som tender hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
makt som knuger alt på jord.
Ref.: Skjønt det er vi som bærer dagens byrder, osv.
- Hvis noen gang vi blodig krigsdåd øver,
blir det for å være fri
dem som vårt arbeids frukter grusomt røver
fri for gullets tyranni.
Ref.: Skjønt det er vi som bærer dagens byrder, osv.