Slamming er en måte å framføre på som i de seinere år har fått økt oppmerksomhet i Norge. Formen og rammene gjør det mulig å benytte seg av flere virkemidler enn de tekstlige som den skjønnlitterære verktøykassa tilbyr, og for lytteren kan teksta ofte oppleves mer tilgjengelig. 26. april 2017 arrangerer Litterært Kollektiv sin første storyslam (les: kortprosaslam) på Antikvariatet, og i den forbindelse stilte vi to kule kvinns og aktive slammere disse spørsmålene:
1) Hvorfor slammer du?
2) Hvorfor er slamming så kult?
3) Hva er det kuleste slammeøyeblikket, enten på scena eller i salen?
Sofie Olaisen
Musikkteknologistudent, vokalist i trondheimsbandet Venner og radiojournalist, Radio Revolt.
Foto: Erlend Thorin Kirkevold
1) Jeg slammer fordi det kanskje er den reneste, og i hvert fall den feteste, måten å uttrykke meg på. Rå meningsformidling uten noen ting imellom. Også er det helt fritt, jeg kan gjøre det akkurat som jeg selv måtte føle for – bruke de midlene som må til for å få sagt det jeg vil. Det setter jeg også stor pris på.
2) Slamming er kult fordi du møter folk, skal vi si hjerte til hjerte? Folk bare åpner brystet sitt og viser hva det er som pulserer inni dem. Det er det ikke så ofte folk gjør, men på slam gjør man det. Også får jo også du mulighet til å vise frem hjertet ditt og se hva folk synes om det. Det kan virke litt nervepirrende akkurat det, men på slam er folk så åpne. De er interessert i å høre hva du har å si og det er ingen som kommer med kritiske pekefingre etterpå. Det er rett og slett en utrolig herlig og fri plattform å formidle seg selv og tankene sine på.
3) Det kuleste slammeøyeblikket for meg var første gang jeg slammet. Jeg trodde slamming var litt som konsert, at man kom sånn en halv time etter at dørene hadde åpnet. Sånn er ikke slam, slam er rett på. Så jeg kom valsende inn og hørte fra scena «neste ut er Sofie Olaisen!» Heldigvis fikk jeg lov til å kjøpe meg en øl først, men da ble jeg bare kasta opp på scenen, nesten helt uforberedt. Det var så kick, det! Og det var så rått da folk jublet etterpå. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men jeg hadde tydeligvis gått til rett sted for her var folk gira på å høre mer! Det er kanskje den deiligste følelsen i verden. Å vite at man har noe og si, og at folk har lyst til å høre på det.
Martine Johansen
Oslobasert forfatter, debuterte i 2015 med beat-romanen Hvite jenter kan ikke synge blues, redaktør for det skeive kulturtidsskriftet MELK, styremedlem i SLAM!kollektivet og en aktiv SLAM!poet.
1) Jeg er beat-fanatiker. Beat hører til under Spoken Word-sjangeren som slam er blitt en norsk betegnelse for (Slam på engelsk er navnet på konkurransen – Spoken Word er sjangeren). Hele poenget med slam er å fremføre dikt, fremfor å lese dem, og dermed opprette en kontakt med publikum som jeg mener ellers ikke er mulig. Det er veldig annerledes for meg å lese eller slamme. For publikum virker det kanskje som to forskjellige verdener. Jeg slammer fordi jeg opplever det som en politisk poesi som når frem, samt at jeg søker opplevelsen av direkte og nær kontakt med publikum.
2) Slam er en form for anarkistisk poesi. Med dette mener jeg at det ikke er en buffer mellom deg som ny poet og scenen. Det finnes ingen redaktør eller forlag som vurderer hvorvidt diktene skal trykkes. Det er en verbal form, så overleveringen skjer direkte mellom publikum og poet. Dette styrker en tanke om at alle har noe på hjertet. Dette er spesielt nyttig for minoriteter som kan oppleve å ikke bli hørt – og dermed ikke ha en stemme. Poeten får lov til å ta eierskap over egne opplevelser og oppfatninger, for så å formidle dette videre. Publikum opplæres til å lytte på hver slam og er det beste publikummet man kan fremføre for. Vi som poeter støtter hverandre og lærer fra hverandre. I tillegg er det få ting som er kulere enn når man får den responsen man har håpet på, når folk er oppildnet og bråker fordi de liker det du sier. Siden dette er virket mitt er det motiverende fordi det forteller meg at ord fortsatt har stor betydning for oss.
3) Det kuleste er alltid å snakke med de som kommer bort etter en fremføring, særlig de som jeg har hatt øyekontakt med og merket meg at tenker/føler mye/sterkt gjennom hele diktet. De publikummerne gir meg et nytt perspektiv på diktet og deler gjerne sine egne opplevelser. Det er fantastisk! I tillegg vil jeg nevne at jeg har et dikt som heter “Fitte” – skrevet i forbindelse med et MELK-prosjekt. For å avslutte diktet får jeg alltid hele rommet til å rope “fitte” tre ganger (så høyt vi kan). Det er helt nødvendig for diktets betydning og samtidig noe av det morsomste jeg vet. Det var et innfall som jeg testet fra scenen en gang (det var ikke skrevet inn på forhånd) og jeg merket øyeblikkelig at denne handlingen var godt egnet til å engasjere publikum gjennom deltakelse. Så vel som å kunne le sammen i lettelse etterpå. Noen synes det er litt kleint første gang (noen har kommet opp til meg sagt de har kommet på slam flere ganger for å gjøre dette igjen og se om det kjennes bedre), mens andre har sagt at det var deilig å «gi slipp på litt av skammen» knyttet til det ordet – helt enkelt ved å rope det sammen med mange fremmede. Så enkelt, så morsomt og allikevel effektfullt for noen. Det er dette som gjør slam ekstra kult!