Ettersom åra skrider framover og distansen mellom barndom og nåtid blir større og større, er det enkelt å glemme de små tinga som betydde så mye når en var yngre. Jeg husker at jeg likte å leke bibliotek, at jeg ville bli forfatter og at jeg likte å lese. Og jeg slukte ganske mye av litteraturen rundt meg, så mye at jeg ikke husker hva eller hvorfor, slik at det å velge én bok som har betydd ekstra mye blei å gi seg sjøl en vanskelig oppgave. Så datt det i hue på meg: Den blå-grønne diktsamlinga med hestehoven og alle de dikta om kjærlighet, vennskap, varme og snø. Snørr og votter og greier. Jeg huska ikke tittelen eller forfatteren, men diktene i stikkordsform, at jeg fikk den en gang på slutten av 90-tallet, og at de traff meg gang på gang. Og det å se boka i bokhylla heime på Finnskogen, var som om å møte igjen en gammal venn.
Det å skulle lese Marit Tusviks Hestehov på ny, nesten tjue år seinere og med en mastergrad i litteraturvitenskap i bagasjen, hadde jeg derimot en mer ambivalent holdning til. Det var ikke gitt at vi skulle være like gode venner i dag, sjøl om gjensynet var gledelig. Jeg blei overraska over hvor utrulig godt dikta fortsatt står seg, men også over at Hestehov er skrevet på nynorsk, for jeg husker hvor vanskelig det var å lese Are Kalvø et par år seinere. 
Jeg hadde også glemt at Tusvik fikk hjelp til å fargelegge illustrasjonene sine, og at denne ivrige leseren også hadde supplert sjøl der jeg hadde meint de mangla.
Hestehov handler om det å vokse opp, lære seg å forstå andre, bli kjent med seg sjøl, om vonde dager og gode dager, om det å være voksen og det å være barn, om det hverdagslige og det absurde – iallfall føltes det absurd da. For hva har en flokk hester med blomsten hestehov å gjøre, og hvordan skal du egentlig da forstå «heste-hov»? Jeg husker at jeg ikke skjønte så mye av titteldiktet, men mange av dikta leste jeg i hjel, allerede da – uten å skjønne det sjøl – i håp om at enda en lesning skulle avdekke noe diktet ikke allerede hadde fortalt meg, at jeg hadde gått glipp av noe og at det inneholdt noe mer. Spesielt det ene diktet som handla om forelskelse, ønska jeg meg noe mer av. Det handla om noe varmt, søtt og klissete midt oppi all snøbasinga i vinterkulda, fullstendig relaterbart, men samtidig en åpning til en verden ganske ukjent for en åtte-niåring. Sitringa, forelskelsen, spenninga, og å ønske seg nærheten – dette som tilhørte alle som var eldre, diktet åpna opp for det, men hva var det det ikke fortalte meg?
Jeg husker også godt «Pappas spire», og hvor vondt det var å lese. Vondere i diktform enn i noen annen form, kanskje, fordi døden forblir uuttalt, hengende over diktet, tyngende, uforståelig. Diktet etterlot meg med en ubegripelig følelse av å ha lært noe nytt eller fått innblikk i noe bortenfor meg sjøl. Slik skal og bør gode dikt gjøre, og derfor sitter Hestehov såpass i meg at det å se hestehoven på forsida sender varme bølger gjennom kroppen som en ryggmargsrefleks også i dag, og jeg kommer heim på ny.
I sommer leser Litterært Kollektiv sine barndomshelter på nytt, som en oppvarming til årets Ugressfestival 17.-20.oktober. Ny tekst publiseres hver fredag.