Tekst: Truls Haugen Sletvold
Oppfølgeren er aldri like bra som den første utgaven. Etter Kulturnatten i Thornæsparken kvelden før ønsket jeg meg ikke noe annet enn en oppfølger som sto like sterkt som første utgave. Dessverre dras jeg mot naturloven om at oppfølgere aldri lever opp. Man trenger ikke å se langt tilbake i historien for at dette poenget styrkes:
Truls’ liste over oppfølgere som ikke leverer:
- Forbrytelse og straff 2 (også kalt epilogen)
- Pan 2 (ergo epilogen… Glahn dævver på latterlig melodramatisk vis)
- Den andre verdenskrig (som objektivt var verre enn den første).
Kan folk faen meg lære seg å skrive epiloger som ikke føles totalt unødvendige?
Takk.
Scene 1:
Etter klaginga om oppfølgere blir Truls plutselig blendet
(Himmelen åpner seg og det blå havet snudd opp ned glinser)
Truls: Hva er det mitt øye beskuer, er der den skjeggete gubbe som er kommet for meg?
(Gud viser seg i form av Ragnar Hovland)
Ragnar: Nei, altså nå må du skjerpa deg. Eg er like mykje gud som mor di er far’din.
Truls: …
Ragnar: Hadde du forventa noko anna?
Truls: Har du noen «sannhet» å komme med så spytt ut plis ?
Ragnar: Den einaste sanning eg bring frem er at du er ein elitistisk snørrhvalp om dei jækla oppfølgarane dine.
Truls: Åh?
Ragnar: Sjå der fram, følg lyset mot himmelriket Habitat i øst, der finn du den forpulte vellykka oppfølginga di.
(Truls traska over skog og mark og forbi Platekompaniet der han lyset fant).
I enden av uteplassen ved Habitat satt tre unge kæller med en sigg i hver munnvike. I midten satt en ung mann med pariserberett og drømte tilbake til dagene med barrikader og ønsket om verdensfred.
Mens gutta-krutt prater ut om traumene sine glir Siri Aurland Bredesen fra Ugress-Festivalen ut av døren og nærmer seg faretruende kjapt. Hun et vesen bestående av sigaretter og kule blazere, så med andre ord tiltrekker jeg meg naturlig hennes spenstige aura. Vi diskuterer i noen minutter mens temaet glir over i andre spor som er viktigere å få frem i denne teksten, blant annet arrangementet på Ugress.
I Habitats dunke og fuktige arealet finner en nok av antikviteter. Planter, skrivemaskiner og treplater i alle verdens farger og fasonger pryder rommet med en vennlig varm lukt av hjemmelaget pizza og funky øl. Habitat er stedet det siste Ugress arrangementet går av stabelen. Ved scenen sitter publiken spent ved bordene med en øl hver i hånda. Mimringer om barnehagen der alle småbarna ventet i stillhet på Asgeir Borgemoen med en popcornbøtte hver vekkes melankolsk i hue mitt i minuttene før nordiske noveller skal leses opp av skuespillerne fra Trøndelag Teater. (det skrives med to store bokstaver, sjekke google).
– Detta blir bra kjinner je
Hvisker blazeren på motsatt side av meg.
Showet er i gang.
For en god stund siden hørte jeg en nær venn diskutere om hvorvidt Tove Jansson var sjuk i hue eller ikke, nei faen, var det Astrid Lindgren? Jeg husker helt ærlig ikke, men begge skrev jo for så vidt barnebøker som strengt talt ikke var egnet for barn? Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle, fordi poenget er at Tove Jansson, vår alles kjære Mummimamma, Hele Nordens Oldemor står igjen i mine øyne som en undervurdert litterær-skikkelse. Hvordan da? Kan du spørre, kjære leser. Vel, først og fremst så er jo Tove Jansson kjent for Mummitrollet, men etter å ha lest Mummi så sent som i fjor vinter kom jeg over den brutale sannhet om at Mummi er alt annet enn simpel barnelitteratur.
Nummer to i utvalget er vårt norske bidrag, Marie Aubert. Som jeg forøvrig aldri har hørt om. Heldigvis hadde jeg endelig gleden av å bli kjent med henne gjennom verket lest opp av Andreas Tønnesland. Som en anmeldelse av Aubert online påpeker er Auberts hovedpersoner så lite sympatiske at det føles lidende ut å tvinge øynene ned siden. Samtidig griper den norske forfatteren tak i halsen på alle tilhørere og får dem til å høre på likevel, men så er dette kun en beskrivelse av hvordan Tønnesland opplesning fungerte på meg. Et norsk par drar til Sør-Amerika for å adoptere en gutt, men opplever forferdelige samlivsproblemer på reisen, blant annet ved at ektemannen bestemmer seg for å bli sugd bak en strippeklubb av en ung jente. En ekte norsk helt har vi ikke sett på lenge…
Tove Jansson er på depresjonsskalaen en fucking piknik i parken i forhold til Aubert som er en piknik som fort utvikler seg til fra null til hundre når tante drar opp en AR-15 fra handlenettet sitt. Etter Tønnesland er ferdig sitter forsamlingen med røde nakne hoder og hendene fulle av utrevet hår. Aubert beviser min forsonende tanke om at helvete er absolutt et sted på jorden og den finnes på de rareste av steder, blant annet på et hotell i Sør-Amerika.
Jeg husker ingenting av den færøyske forfatteren. For min kjære leser må jeg tilstå at jeg holdt på forsvinne ned i et mørkt sted etter Auberts historie og sverget at på visse tidspunkter så jeg virkeligheten som et svart teppe med små hvite hull i og lyset som skinte gjennom natta. Ole Christian Gullvåg var oppleser på Katrin Ottarsdottirs anekdoter og tankesprang som alle var på 306 ord? (Gullvåg påpekte det før opplesningen).
Grunnen til at jeg nok ikke husker så altfor mye av innholdet i Ottarsdottirs tekster er fordi jeg ble forført av narsisstisk selvsmiger i øyeblikkene da Gullvåg begynte å lese. Vi har nemlig forhistorie sammen.
Det hørtes mye mer dramatisk ut enn det egentlig er.
I 2012 spilte Gullvåg en formidabel nazilærer stereotyp i et skuespill på Trøndelag Teater. Som jeg skrev.
Bestefar sa i etter forestillingen at «jeg kjenner meg igjen i det klasserommet der». Gullvåg vurderte bestefars historie som «ganske trist egentlig».
Det var alt.
PIECE DE RESISTANCE
Etter min mening er Tove Ditlevsen den beste kvinnelige forfatteren Norden har hatt. Hun har en prosaisk stil som ble kritisert for å være gammeldags og uoriginal. Jeg forbanner derimot det mennesket som anklagde Ditlevsen til helvete og forbi (Hils til Judas når du møter han i den 8. krins forresten).
En forfatters oppgave er ikke etter min mening å finne på et jævla nytt skriftspråk eller rive duken av bordet og knuse alt av konvensjonell litteratur som på bordet befinner seg. Det mest essensielle en forfatter har å komme med er en annen forståelse av virkelighet og erfaringer, samt livskunnskap. Det er ingenting som tilsier at dette målet må nås gjennom sinnsvakt arkaisk språk, struktur eller noe i den duren. Først og fremst skal leseren oppmerksomhet vekkes og det får du faen ikke gjennom pretensiøse virkemidler som kun en overlegen sensasjon som litterært intellekt og kunstner.
Det er ikke noe vanskelig å skrive tankestrømmen fordi nå tenker jeg på noe helt annet og da kan jeg skrive det, jajajajaja det er så lett, lettere enn da jeg var i Frankrike med familien min i fjor sommer og spiste is is is god is var det ja ja god is isen smelter på Grønland havene øker i badekaret mitt mens jeg ligger der og venter på deg hva skjedde med oss kan virkeligheten forstås i vår sammenheng i det store og det hele osv osv osv……. ugh
Nok nå. Poenget er at Tove Ditlevsens nekrolog levert til seg selv, skrevet før hennes død i 1976, er en fantastisk endeholdeplass for en oppslukende kveld, fylt med stor variasjon i litterær form, tematikk og kvalitet. På slutten av dagen kan jeg kun konkludere med at jeg er glad for at Ragnar viste seg for meg, ikke i den brennende busken denne gangen, men for å vise meg veien mot Ugress festivalen. Som skrivende ubrukelig feltreporter var jeg til stede på to Ugress arrangementer og gikk vekk fra dem med kun positive opplevelser og minner.
I de siste minuttene før jeg spenner sekken bak på ryggen, sitter Siri og jeg i ly under taket mens røyken farer oppover mot himmelen og værgudene gjesper trøtt. Den samme glede fra dagen før sprer seg i kroppen, og jeg er klar for en lengre kveld ute på byen med mine aller kjæreste. Det er ikke en lett oppgave å være en oppfølger til et så varmt og koselig arrangement som Thornæsparken, derfor vekkes hodet mitt til live med overraskelse og lykke over tanken på at det faktisk finnes oppfølgere der ute som lever opp til forventningene.
På veien hjemover trasker jeg gjennom Trondheims våte mørke gater med et blikk som utelukkende ser det lyse i gatene og i menneskene som går forbi. Et par gutter løper nedover gata og gjemmer seg under paraplyen min, smilende får jeg en klem av han ene og et kyss på kinnet for mitt «veldedige» bidrag til tørrhet på den regntunge kvelden.
Takk for i år Ugress, vi snakkes neste år da du har spredt deg til alle trønderske hagers kriker og kroker etter en lang vinterdvale.