Tekst: Truls Haugen Sletvold
Bakkebru strekker seg over Nidelven som en arm og tar vennlig imot Bakklandet som i flere hundre år lå melankolsk adskilt fra Midtbyen, og litt lengre opp i bakken finner man med hjelp av Google Maps Thornæsparken, der det første som slår en er hvordan Litterært Kollektivs hvite telt og små blinkende glass insekt lyser opp den fuktige, kalde september fredagen.
Er det en tilfeldighet at hele Trondheims litterære-kollektiv befinner seg i parken der den eneste AP-propaganda statuen i Trondheim (som jeg vet om …) står stolt med både hammer, sigd og et glitrende eksemplar fra landsfaderen sjøl i den knyttede neven? Neppe.
Det er tydeligere enn svart kaffegrut på hvit oldemor-duk at Litterært Kollektiv ønsker seg noe tilstrekkelig mer frekt og freidig fra Trondheims kulturelle sfære. To skritt er enda ikke blitt trampet ned i den våte og gjørmete jorda før jeg blir dratt mot et telt der min uskyld skal tas fra meg på Book a date. Jeg føler meg som Bertolt Brechts skyggeaktige karakter i det skuespillet jeg ikke husker navnet på, som med sammenbitte tenner og jernhard vilje nekter å selge meningen sin om en bok og ideologien som følger. Dessverre for meg knuser mitt eget selvbilde i tusen knas allerede etter to sekunder etter å ha havnet i teltet, da jeg nervøst spyr ut alle meninger jeg har om lesestoffet på nattbordet mitt. I samme slengen gir jeg de fleste av samtalepartnerne et elendig inntrykk av meg som et menneske med brukken moralsk rygg og uvettig. Å måtte forklare til noen som aldri har hørt om Lolita hvorfor det er et mesterverk om en pedofil gærning, er en opplevelse jeg vil anbefale like mye som å sykle på trehjulssykkel gjennom Teheran glisende med en signert utgave av Sataniske vers.
For å unngå å male meg selv som han fyren som har et «nyansert» pedofilisyn, velger jeg å skifte fokuset over på Ragnar Hovlands mesterverk Sveva over vatna istedenfor.
Den ene samtalepartneren (vi kaller henne for Kari Nordmann 1) spør meg smilende om jeg relaterer personlig til Munk og hovedpersonens kameratskap i boken, noe som jeg flirer helhjertet til, før jeg innser at jeg nå maler bildet av meg selv som AKP m-l-dude i 20-årene som med hvert fiber i kroppen mener at jeg er født i feil generasjon.
Etter mitt forsøk på kulturell speed dating har gått relativt fint, trasker jeg bort mot kveldens dra-plaster, nemlig popcornmaskinen, som jeg herved kaller for ABBA (ABBA og popcornmaskinen har ført mennesker sammen i fred og harmoni som ingen andre).
Det er faktafaen.
Før kulturnatten begynte hadde ABBA streiket. Ifølge en insider i LK’s nærmiljø, og kvelden ville garantert vært ødelagt og den norske livsvilje knekt om ikke noen helter hadde reddet ABBA med alternative strømforsyninger.
Imens jeg står der og ser kornene poppe, tenker jeg over hvordan mennesker utvikler seg fra små jævlige borgere til erfaringsrike og omtenksomme skapninger, slik som små stygge brune korn blir til hvite, praktfulle skyer av lykke. H. C. Andersen ville ha nikket anerkjennende.
I mellomtiden har Ingeborg Oktober stilt seg på det nydelige LK-teppet inni konsert teltet. Teppet er gammelt og i unik stil, den har tydeligvis hatt en cameo på alle Ugress-festivalene og ble angivelig fraktet ned til byen av Tarjei Vesaas etter Leon Trotsky sovnet på det etter en crazy hyttetur på Heradsbygda i 35’. [Teppets historie er ikke så drastisk. Faktisk blei “Eld” henta hos ei hyggelig gammal dame som hadde laga det sjøl, men som skulle gi det vekk på grunn av flytting, til Ugressfestivalen 2017. Red.anm]
Uansett vær eller vind så er det sikkert at Ingeborg Oktober leverer lekre toner ut av anlegget allerede så tidlig som i september (“ba dum tss”) og det er ikke lite imponerende det. Hun har lagt musikk til et dikt fra Blaff:poesi, og til tross for at sjalusien rår etter å blitt refusert sjøl av Blaff:poesi 3 ganger, må jeg svelge stoltheten og innrømme at det høres helt jævlig fantastisk ut. Den tunge aftenen som bakteppe gjør at Ingeborg Oktobers stemme blander seg nydelig inn med regnet, og en følelse av lykke for å leve sprer seg i kroppen min. Jeg er heldig som får oppleve dette. Mens regnet høljer ned, sitter nordmenn inne med vafler og kakao samitdig som de ser ut vinduet og tenker «fyfaen for et jævla pissvær». Jeg er ute i det nevnte pissværet og smiler bredt over gleden vårt lille kollektiv av litterære entusiaster opplever sammen på Kulturnatt i Thornæsparken den 13. September 2019.