Skrevet av Even Teistung
Halvt på tull pleide faren min å kalle meg Gummi-Tarzan i oppveksten. Det var ikke noe jeg likte spesielt godt, men samtidig hadde det noe for seg, all den tid jeg var noe av en pingle. Og når sant skal sies: det er få barnebøker jeg har følt meg mer knyttet til enn denne. Jeg må ha lest den en gang på barneskolen, og til tross for at jeg ikke har åpnet den igjen før nå, har nok fortellingen om Ivan Olsen preget meg siden den gang.
Gummi-Tarzan, skrevet av den danske forfatteren Ole Lund Kirkegaard i 1975, handler om utenforskap og mobbing. Skolegutten Ivan Olsen er, som det heter på bokas første sider,
litt liten og tynn – og kanskje heller ikke særlig pen.
Han hadde ingen store muskler,
og han kunne ikke jule opp noen.
Så derfor fikk Ivan Olsen masse
juling selv hver dag.
Sjelden har jeg kjent meg så godt igjen (foruten all julingen – det forekom kun en håndfull ganger, og jeg ble aldri vant til det) som i denne spjælingen. Skjønt, kjent meg igjen: Det sier jeg først etterpå. Snarere er det vel sånn at jeg nå, som mer eller mindre voksen, ser noe av ikke kun mitt barndoms jeg i Ivan, men også mitt problematiske forhold til maskulinitet, og til de klamme kjønnsrollene jeg etter hvert begynte å føle på som tenåring. For Gummi-Tarzan er, hvis noe, et oppgjør med en type hårete og brølende maskulinitet, ikke ulik den Tarzan tittelen henviser til representerer, samt hvordan samfunnet og de sosiale institusjonene opprettholder den.
Kapittel for kapittel ser vi Ivans forsøk på å komme seg gjennom dagene. Han får juling av de store guttene, de gir ham buksevann og låser ham inne på do. Skolen er vanskelig; spesielt gymtimene er en pine for en som ikke er sportslig, og han blør neseblod ved fall. Men det er når Ivan kommer hjem at vi får se hans største problem. Herr Olsen er en aggressiv patriark av den gamle skolen, som raser over sønnens manglende maskulinitet. Hans definisjon av mannsrollen forteller mye: «Et mannfolk,» ropte faren hans, «et mannfolk er en som kan gi andre juling». Og når Ivan igjen blør neseblod etter fall, og gymlæreren sier at «en så stor gutt tuter da vel ikke for så lite, hva?», så står det:
Men Ivan følte seg ikke som noen stor gutt.
Han følte seg som en veldig liten og veldig tynn gutt som fikk
buksevann og juling og blødde neseblod hver dag –
og som allikevel ikke fikk lov til å gråte.
Ivan Olsen syntes at verden var forferdelig rar.
Og forferdelig rar er den, da som nå.
Tenk på stigespillet: Trår du på feil felt ramler du ned og må begynne på nytt. Et bedre bilde på Ivan Olsens liv kan neppe tenkes. Alle deler av samfunnet tilrettelegger på sitt vis grunnen for hans liv i motbakke, fra de store guttene via gymlæreren til far og mor, som ikke ser ham, men kun sine egne forventninger.
Tilnavnet «Gummi-Tarzan» kommer i form av nok en ydmykelse. Inspirert av fortellingene om ur-mannen Tarzan tvinger herr Olsen sønnen opp i trærne i hagen, der han skal slenge seg fra grein til grein. Hvorfor?
«For du er min sønn, og sønner skal gjøre som faren deres
sier.»
«Hvorfor det?» spurte Ivan.
«Tjaa, øhh,» sa herr Olsen. «Slik er det bare. Det står
visstnok i loven. Sønner skal gjøre som faren deres sier, står det i loven.»
Det går som det må. Ivan faller ned og blør neseblod, og faren, kastet mellom raseri og skuffelse, anklager ham for å være en Gummi-Tarzan! Noen eldre gutter hører det, og så er helvete løs – igjen.
* * *
Det jeg husker best av boka er dog vendepunktet. Ivan Olsen møter nemlig en heks som vil oppfylle et ønske. Han ønsker at alle hans ønsker skal gå i oppfyllelse, og hun innvilger det, men med et aber: Det vil kun vare for en eneste dag.
Og hvilken fryd var det ikke å lese om hvordan Ivan får sin hevn! Gummi-Tarzan gjenoppstår som Tarzan i egen skikkelse, og han får vist alle som plager ham hva han kan: Han gir guttene buksevann, låser gymlæreren inne på do, leser verdens tykkeste bok, og spytter langspytt – helt over til lyktestolpen på den andre siden av gata!
Men når jeg leser nå, er det noe dystert over hevnen. Ivan tar kun hevn, han gir tilbake med samme mynt. Han er vokst opp uten å se andre muligheter, hans ønske er, om enn i naiv drakt, å slå tilbake. Og når han hevner seg på faren, som blir kastet opp i trærne for å slenge seg som Tarzan, og som bryter sammen i gråt, tar jeg meg i å få vondt av dem begge: av gutten som tvinges inn i voldens støpeform, og av mannen som sannsynligvis selv har lidd den samme skjebnen.
Jeg ble overrasket av bokas mørke, særlig i det siste kapitlet. Ivans evner er borte, heksa likeså. Han drar til skolen, nært sagt for første gang med friskt mot – men alt er som før. Og slik forlater vi ham: Med nye ydmykelser, juling, buksevann, og farens despoti. Kirkegaard har ingen moral å servere, boka ender med at Ivan nok en gang ramler ned fra stigen og begynner ved start. Volden reproduserer seg selv, revir markeres med styrke.
* * *
Hvorfor sitter Gummi-Tarzan så dypt i meg? Selv om jeg var en forholdsvis puslete guttunge, gjennomgikk jeg aldri Ivan Olsens strabaser – og takk for det. Som barn lot jeg meg nok fange av den absurde humoren, de grove tegningene og skadefryden. Men det er kravet om å være mann, det nådeløse systemet Ivan er utlevert til, som nok har formet meg mest, all den tid jeg siden tenårene har næret en sterk mistro til den klamme guttekulturen fra ungdommen, der størrelse, fysisk styrke og gruppementalitet gjorde livet til helvete for de som ikke passet inn – en gruppe jeg kretset i periferien av den gang, så vel som i dag.
Jeg skal ikke påstå at jeg lærte noe av boka, men i framstillingen av Ivans barndom ble jeg konfrontert med spørsmål om maskulinitet, gruppementalitet og samfunnets forventninger, ting jeg har fortsatt å tenke på siden den gang. Kanskje var det altså en god ting at faren min kalte meg Gummi-Tarzan – det hender for øvrig fortsatt.
Teksta er bestilt i forbindelse med Ugressfestivalen og arrangementet «Hva er greia med gutta?».
Fra bokhylla til Litterært Kollektiv
Som en oppvarming til årets Ugressfestival og arrangementet «Hva er greia med gutta?», leste Litterært Kollektiv sine barndomsfavoritter på ny i sommer:
Fra bokhylla til Andrine: Harry Potter
Fra bokhylla til Hanna: Marikken
Fra bokhylla til Ingrid: Pippi Langstrømpe
Fra bokhylla til Mathias: Ringenes herre
Fra bokhylla til Siri: Marit Tusvik
Fra bokhylla til Åshild: Torun Lian
