De fleste av oss husker vel året 2001, året hvor Erlend Loe ga ut Fakta om Finland, Carl Frode Tiller kom med sin første roman Skråninga, men kanskje aller helst er det den første av de tre filmene som følger Frodo, Sam og resten av «the fellowship» gjennom Midgard som er det kulturelle høydepunktet i et ellers dystert år, med terrorangrep og krig.
Den første av de tre filmene kom ut like før jul, men mediene meldte måneder i forveien om «fantasy-feber» og folk campet i dagevis for å få tak i de beste billettene til premieren. Jeg var i 2001 ikke gammel nok til å se filmen, som hadde hele 11-års aldersgrense, men feberen spredde seg også inn på gutterommet til da 9 år gamle meg.
Dere kan tro min glede når jeg av mine foreldre får mursteinen av en praktutgave, oversatt av Torstein Bugge Høverstad, med illustrasjoner og smussomslag. Det er fremdeles et monumentalt verk å gå til angrep på, men ikke snakk om at jeg kunne vente, selv om min mor nok var bekymret for vold og gørr. For min del var det snakk om stolthet og glede over å kunne fortelle kameratene hvor langt jeg var kommet. Tenk, for en gangs skyld kunne man få noe ut av leseferdighetene, og det gikk sport i det å ha lest hele boka. Over tusen monumentale sider, med noter, etterord og en beryktet innledning.
Mulig hoppet vi alle sammen over noen sider her og der, jeg ergres for eksempel fremdeles over hvor lenge Frodo, Sam og Gollum vandrer rundt i myrlandskap og søker dekning for truende Nazguler på himmelen, og må innrømme det hender jeg fortsatt tar noen snarveier. Innledningen husker jeg også som litt av en prøvelse, men skulle vi i klassen virkelig prøve å imponere hverandre kunne vi legge til «jeg har lest hele boka, til og med forordet!» og med det kassere inn noen billige poeng i kappløpet om å kunne mest om boka, om Tolkien og hele universet Midgard. (Foreløpig var Silmarillion et ubeskrevet blad, og takk for det.)
Sannhetsgehalten i det vi skrøt på oss, eller hva det var jeg selv hentet ut av lesningen, kommer frem når jeg i sommer leser boka på nytt. Ikke bare er det forjettede forordet (her inkluderer vi forord og fortale) på knappe 17 sider, men det er også ganske underholdende og informativt. Tolkien er ytterst sparsommelig angående alt som ikke handler om selve universet og ofrer dette bare 3 sider. Det er likevel noen interessante moment her, blant annet en leserinstruksjon som bastant avviser alle former for spekulative allegorier opp mot 2. verdenskrig eller et såkalt budskap i boka, «den [har] etter forfatterens hensikt ingenting slikt». Den åpenbare parallellen til de to store krigene Tolkien har gjennomlevd vil han ha seg frabedt, men erfaringen med «krigens skygge» kan han gå med på har formet verket. Fremstilling av krigens industrialisering ser vi, både i Mordor, Sarumans Isengard og spesielt i det hjerteskjærende kapittelet «Lutringen av Hobsyssel» hvor uskyldsren natur blir revet opp av skitten industri, og hvor hobbitene må kjempe for å beholde sin enkle og fredelige tilværelse.
Blant introduksjonen av hobbiter «[…] de elsker fred stillhet og godt pløyd jord», pipeurt og selve Ringen, finner vi også en metafortelling hvor Tolkien i kronikørens stil legger frem sitt «kildemateriale» for Ringenes Herre. Hovedkilden er den såkalte «røde bok» som består av Bilbos notater som senere ble satt sammen av Frodo – som vi for øvrig kjenner godt fra blant annet åpningsscenene i filmen. Her konstruerer Tolkien et narrativt grep som gikk milevis over hodet på niårige Mathias, men som jeg nå kan humre godt over. I sitt nitidige arbeid for å få alle detaljer i universet på sin rette plass løser Tolkien fortellerens (så godt som) allvitende synsvinkel på denne snedige måten. Hvordan kan fortelleren vite hva som skjer flere steder på en gang? Jo, det er selvfølgelig fordi historien som fortelles er en bearbeidet og kommentert utgave av Røde bok. Primærkilden er attpåtil tapt og kildematerialet er «gravd frem» og bearbeidet av Tolkien selv. At filologen Tolkien hadde sans for intrikate fortellerstrukturer er kanskje ikke overraskende, men at han også holder sin egen rygg klar ved å introdusere et element av usikkerhet, den «tapte» fortellingen, slik vi blant annet kjenner den fra Cervantés’ Don Quijote gir en ny og, for meg, fin lesning av en fortelling som av mange har blitt redusert til generisk fantasy.
Oppbyggingen av en mytologi, av et helt univers med kart, noter og flust med bakgrunnshistorier er kanskje det som stadig vekk trekker meg tilbake til fortellingen. Lag på lag med beskrivelser, med redegjørelser i minste detalj, over pipeurt og poteter, om vanskelighetene Tolkien har med å «oversette» fra alvisk til alltungemålet, forskjell i språklig stil hos karakterene, genealogi, etymologi, lange utlegninger om intonasjon, runer og stavemåter på quenya og sindarin og ikke minst to hele alfabet, tengwar og cirth er bare noe av arbeidet Tolkien har lagt ned i å bygge sitt univers.
Med min ungdoms trang til stadig utforskning satt jeg snart i gang med å pugge og skrive runer, optimistisk klar for å på kort tid kunne skrive (og kanskje også snakke?) alvisk. Hvis ikke det gjør lykke i friminuttet, er det vel ingenting som gjør det, var kanskje motivasjonen? Det tok likevel ikke altfor lang tid før jeg fant ut at dette nok var vanskeligere enn jeg trodde. Men forsøkene finnes fremdeles i form av gule post-it lapper som fungerer som mitt lille appendiks på Tolkiens verk. Avslutningsvis legger jeg ved en liten beskjed jeg skrev ned en gang på tidlig 2000-tall, kanskje er det noen som klarer å lese hva jeg har prøvd å stave meg frem til?
I sommer leser Litterært Kollektiv sine barndomshelter på nytt, som en oppvarming til årets Ugressfestival 17.-20.oktober. Ny tekst publiseres hver fredag.
